Den amerikanske forfatteren Jonathan Franzen opplevde en skikkelig verdenssuksess med sin roman «Korrigeringer», som kom på norsk for en tid siden.
Overalt ble han utropt til tidens store forfatter. Etterpå har han åpenbart vært deprimert. Følt seg utenfor - som forfatter.
I sin nye essaysamling fremstiller han i alle fall USA nærmest som en lallende underholdningsmaskin. Bare de færreste interesserer seg for alvorlige emner som f.eks. seriøse romaner. Det går mest i film og fjernsyn, sport og popkultur. De seriøse forfatterne føler at de er i ferd med å miste hele sitt publikum til TV, og føler seg mer og mer ensomme.
Etter sin egen enorme boksuksess har også Franzen vært ute av stand til å skrive, sier han. Bare full av lyst til å gi opp. Hvorfor i all verden skal man streve med litteratur? Men det er det jo blitt likevel.
Fremragende
Den nye essaysamlingen inneholder litterært fremragende ting. Om faren og hans langvarige Alzheimer. Om et besøk sammen med et fjernsynsteam i barndommens by St. Louis. Men for det meste dreier det seg om fagprosaiske saker. Den rabiate dyrkingen av sex som etter forfatterens mening preger USA. Den fæle tobakksindustrien, også den et «Ondskapens imperium». Forfallet av vår planet. Fattigdommen i USA. Nokså tung og subtil, ja ofte direkte kjedelig kan han bli i de utpreget intellektuelle essayene.
Men de viser tross alt at amerikanernes egen samfunnskritikk er mye, mye kvassere enn den litt vaklende Amerika-skepsis som kommer til orde her hjemme.
YNGVAR USTVEDT