Larry Browns «Fay» er en stor og strålende roman.
Den følger syttenåringen Fay som har stukket fra sin lutfattige familie - blant annet har en lillebror blitt byttet bort mot en bil - og ikke minst en far som har forgrepet seg på henne.
Hun har ingenting materielt sett, bortsett fra en pakke røyk og to dollar, men har et vesen som ikke går upåaktet hen hos det motsatte kjønn.
Brown har skrevet en rekke bøker fra de amerikanske sørstatene, og en bok har tidligere kommet på norsk, «Far og sønn» i 1997. «Fay» holder seg til Mississippis bakveier i områdene rundt New Orleans.
På sin reise støter Fay på diverse mannfolk, på godt og vondt.
Hun er nærmest som et blankt ark, uten noen som helst erfaring i samfunnets motorikk, og det fatale potensialet i hennes vandring er stor.
Men så en dag støter hun på en politimann og hans kone, som nærmest adopterer henne.
Maler frem bilder
Brown er helt fantastisk til å male fram bilder av de mange små stedene, deres innbyggere og ikke minst veiene imellom.
Likedan er det med karakterene Fay involverer seg med, man kjenner deres desperasjon på kroppen, og uansett hvor kjipe de egentlig er, så føler man med dem.
For dette er ingen glad-fortelling, mer som en tragedie full av varme om folk som har kjørt seg fast.
Boken byr egentlig ikke på noen store overraskelser, det er riktignok flere svært dramatiske scener, men den tusler av gårde mot en slutt som må komme.
Som på sett og vis er bokens svake punkt, den er tro mot fortellingen, samtidig vel opplagt, uten at det rokker ved at «Fay» er en vidunderlig bok.
Uten noen form for spektakulære triks er det en sidevender av sjeldent merke.
Det er enkelt og greit grandios fortellerkunst om mennesker som etter beste evne prøver å få dagene til å gå uten at total desperasjon eller død innhenter dem.
Det er lavmælt og spennende fra en av USAs desidert beste nålevende forfattere.
MORTEN ABRAHAMSEN