Bestekompisen har akkurat tiltet totalt på skolen og skutt en rekke medelever, før han har tatt livet av seg selv.
Uten å helt få med seg hvorfor, blir Vernon viklet inn i et kjipt tilfelle av massesuggesjon der han ender opp som den hovedmistenkte for massakren, og etter hvert en hel haug med andre drap.
Briljant
DBC Pierre har skapt en beksvart og utrolig nok - handlingsrammen tatt i betraktning - hysterisk morsom bok. For unge Vernon er en ganske vanlig tenåring, som før han rekker å tenke seg ordentlig om, sitter i gjørma. Småbyen han bor i, blir så betatt av alt oppstyret at de overhodet ikke er interessert i hva som virkelig har skjedd. Moren hans er litt lei seg for at sønnen tydeligvis er en massemorder, men mest av alt drømmer hun om et nytt kjøleskap.
Det er en befriende letthet som preger skrivestilen til forfatteren. Noe oversetteren har klart å bevare i den norske versjonen. På hver eneste side er det en beskrivelse eller betraktning som er briljant: «Det er surt i fengselet i natt. Like dødt som lufta mellom ræva og underbuksene når du sitter.»
Karakterene er uten unntak sykt underholdende, med sine høyst mangelfulle egenskaper. Egoisme har aldri vært artigere enn dette. Samtidig er boken skarpt kritisk til samfunnet av i dag, da særlig det amerikanske. Forfatteren sparer ikke på effektene, han drar det temmelig langt, kanskje litt i lengste laget, men aldri uten en bitende sarkasme på lur.
Slutten virker en smule programmessig, men vil passe utmerket til en filmatisering, som må komme. «Vernon God Little» er en sjelden bok, som føles høyst original med et kritisk blikk på samfunnet uten at det virker påtvunget, og med en av de beste antiheltene i moderne litteraturhistorie.
Vernon er stor, og man skjønner hvorfor han ikke vil ut med en episode som kunne ha renvasket ham en gang for alle, den er nemlig litt pinlig. Fyren er jo bare en tenåring som prøver å få livet til å humpe videre i et ellers så mat- og berømmelsesfiksert lokalmiljø.
MORTEN ABRAHAMSEN