Nyttige tablo-idioter

Arne Bonde, som døde av kreft i fjor, 79 år gammel, bidro mer enn noen annen til at også Norge er blitt tabloidisert - på godt og ondt.

Derfor er det viktig at han brukte meget av sin siste tid til å fullføre denne kjappe, tettpakkede memoarboken. Selvfølgelig er den subjektiv, og den er iblant brutalt avslørende. Men alt i alt er den imponerende balansert. Han innrømmer sine tabber, og når det gjelder seirene, deler han æren med mange andre.

Tabloidiseringen begynte i VG, med Bonde i en av hovedrollene. Fenomenet spredte seg i resten av pressen - og til slutt i etermediene, her med Bonde lenge i ensom hovedrolle mot den gamle sjølgodheten på Marienlyst. P2-eventyret ble dermed Bondes kanskje største bragd, til og med utført etter at han hadde passert 60 år.

I forbilledlig tabloidstil åpner Bonde mini-memoarene med å skildre sitt nærvær i bomberegnet i Berlin gjennom Hitler-Tysklands siste dager. Han forteller at han som 17-åring i 1942 begynte som journalistlærling i NTB for å bygge opp en hemmelig nyhetstjeneste for den illegale pressen i Norge. Våren 1945 avløste han NTBs Thor Hvam, som var syk, men ikke fikk «rømme» Berlin før en avløser var på plass.

Etter Berlins fall kom Bonde seg vestover på en gammel motorsykkel, i en flyktningstrøm som fortsatt var utsatt for flyangrep, og fikk den første øyenvitneskildringen fra Berlin slått stort opp i Berlingske Tidende 8. mai. Fra 1952 var det et allerede kriserammet VG som fikk nyte godt av hans oppfinnsomhet. Da den nye Verdens Gang ble startet i 1945 for å føre videre en idealisme smidd i motstandskampen under den tyske okkupasjonen, trygget i første omgang folks lesehunger opplaget, selv for et typisk kulturorgan - gjerne kalt «lærernes avis».

Men i lille Norge var dette for godt til å kunne vare i mer enn et par år. Redningen ble ikke minst at Bonde avslørte seg som Norges mest effektive «avismaker» siden legendariske Ola Thommessen. Det var ikke bare å satse på løssalg og etterape svenske Expressen. Alt måtte tilpasses norske forhold og katastrofalt dårlig økonomi.

Solgte VG for en krone

Først etter 15 års kamp mot hån, forargelse og kriser fikk man overtalt Aftenpostens eiere til å overta VG for én krone og satse syv millioner kroner. Ekstra biler løste et hovedproblem - at avisen nådde salgsstedene opptil flere timer etter Dagbladet. Med lik start føk VG-opplaget i været. VG hadde i årevis laget en avis som folk flest foretrakk når de kunne velge.

I 1974 søkte Bonde nye utfordringer, forlot VG og ble et friskt vær også i reklamebransjen og ukepressen, to virksomheter som avisfolk hittil hadde sett ned på. Minst kjent er hans åtte anonyme år i Farmand, ikke minst som buffer mellom eier og redaktør Trygve Hoff og pensjonist og kommentator Henrik Groth. Bonde hadde sans for begge, men er ikke nådig i avsløringen av deres kjærlighetshat - og intrigene omkring Farmand etter deres død.

Til slutt tar Bonde opp kritikken mot tabloidiseringen, der faren for tablo-idiotisering alltid lurer. Han innrømmer at mediene ofte er uvillige til å innrømme overtramp, som han mener særlig rammer politikerne. Han burde kanskje ha betonet sterkere betydningen av respektløs gransking av all maktmisbruk, enten det skjer i privat eller offentlig virksomhet. Dessuten er tabloidiseringen helt nødvendig for et ekte grasrotdemokrati - også dette på godt og ondt. Men det overlater Bonde til andre å drøfte, og det er kanskje best slik.