Nærmest svimeslått blir man av beretningen om Gestapo i Norge, skrevet og utgitt av den velrenommerte historiker Berit Nøkleby.
Selv om mye av stoffet er kjent fra før, blir man som lamslått likevel: Er det virkelig mulig at så grufulle, så helt utrolige ting har foregått rundt om på politistasjonene i vårt fredelige lille Norge? At det offisielle politiet tok midler i bruk som alle i dag ser på som fullstendig vanvittige?
Fremstillingen kan bli noe snau og mager her og der. Noen journalist enn si skjønnlitterært anlagt person er Nøkleby ikke. Hun sløyfer mang en redselshistorie som gikk om kjente gestapister som Kruppa i Svolvær, Stuckmann på Lillehammer, Fehmer i Oslo.
Til gjengjeld har hun en god del nytt å fortelle om tyskernes norske hjelpere: Flere av tolkene nøyde seg ikke med å oversette, men deltok med åpenbar fryd også i torturen og seigpiningen. I 1945 fikk de sine harde straffer for det.
Det er hevet over tvil at Berit Nøklebys verk er langt grundigere og mer vitenskapelig enn noe av det som tidligere har vært skrevet om gestapistene i Norge.
YNGVAR USTVEDT