Det er sjelden en bokvurderer behøver å begynne en anmeldelse med å deklarere sine synspunkter på det emnet boken tar opp. I dette tilfellet er det en nødvendighet.
Når denne boken for meg fremstår som en vemmelig stinkbombe fra en av den norske samfunnsdebattens mest aktede personer, er det IKKE på grunn av meningene Rosemarie Köhn forfekter.
Jeg er selv et aktivt medlem i Den norske kirke. Jeg beundrer Køhn for det mot og den bibelsk betingede romslighet hun har vist i det betente spørsmålet om homofiles plass i Kirken. Jeg deler også hennes syn i denne saken.
Som få andre kristne har Köhn gitt bud om en mer menneskenær og inkluderende kirke. Men uansett hvor enig jeg måtte være i de syn Køhn forfekter: Dette er en ekkel bok.
Ufine metoder
Det blir den fordi Køhn og medforfatter Susanne Sønderbo bruker dulgte, vulgære og ufine metoder til å karakterisere meningsmotstandere. Det fatale grepet som gjør at denne boken grenser til det uredelige, er at de religiøse diagnosene settes sammen med utdrag fra brev Køhn mottok da debatten om den lesbiske presten Siri Sunde raste som verst.
På den måten skapes et inntrykk av at Köhns meningsmotstandere i denne saken så å si pr. definisjon strir med sykelige og usunne gudsbilder.
Det er sikkert riktig at noen av dem lider av en «nevrotisk preget virkelighetsflukt». Det er sikkert også riktig at slike personer ofte søker inn i menigheter av mer fundamentalistisk retning.
Men i bokens nyanseløse fremstilling ligger generaliseringen implisitt. Dermed blir alle mennesker i slike menigheter, og alle deres meninger, trygt diagnostisert og ufarliggjort.
Svart og hvitt
Boken gjengir kun fire hatefulle brev av de mer enn hundre kritiske som Köhn har mottatt. Noen av brevskriverne kunne helt sikkert trenge jordisk legehjelp. De mer nyanserte debattinnspillene fra hennes meningsmotstandere er fraværende. På den måten tegner Køhn og Sønderbo et bilde i svart og hvitt. De blir mer unyanserte enn det vi liberale i kirkelandskapet ofte beskylder de konservative for å være:
Her er det ikke bare snakk om det bibelske fyndord om at de som ikke er med meg, er mot meg. De som ikke er med forfatterne av denne boken, er i tillegg syke.
Få har vært utsatt for så mye maktspråk og språkmakt, så mange herskerteknikker, som Norges første kvinnelige biskop. I denne boken bruker Köhn mange av de samme virkemidlene.
Tilgriset
Det er trist for henne. Det er trist for debatten. Det er også trist for det øvrige, viktige budskapet i denne boken. Det blir så tilgriset av bokens fundamentale svikt at det i denne sammenhengen mister sin kraft.
Det vil ikke overraske meg om forfatterne vil hevde at diagnostiseringen av meningsmotstandere aldri har vært hensikten, og at min måte er en skjev måte å lese boken på.
Det kunne derfor vært fristende å oppfordre interesserte: Les selv! Men jeg fraråder det. Det finnes mange andre, verdige formål å bruke 238 kroner på.
HANS-KRISTIAN VADSETH