Tåler vi en gjennomgang av store norske idrettsøyeblikk, fra 1971 og fram til og med 1998, sett gjennom to par subjektive øyne, Arne Scheies og Otto Ulseths? Svaret er ja, fra denne anmelderen. Han liker retro og nye beskrivelser av gamle helter.
Øyeblikkene her er klare, godt beskrevet - og du får lyst til å lese videre, videre...
Arne Scheie har skrevet forordet. Og han er gjennomgangsperson i boken. Men boken er og blir Ulseths. Det er han som skriver, formulerer - slenger litt hit og dit med kommentator-fingrene sine fra Adresseavisen - og setter Scheie inn i historiene.
Noen steder er det naturlig med Scheie i sentrum for historien. Andre steder virker det noe malplassert. Men ideen er god, selv om gjennomføringen kun står til middels.
Sportsidiot
Og det er ikke til å komme forbi at Scheie - i Ulseths øyne - er en sportsidiot noe utenom det vanlige.
Ulseth bruker TV-bildene - og kommentarene til dem - mest mot slutten av boken, i den delen som er nærmest oss i tid. Naturlig, siden de siste øyeblikkene er lettest å fange inn fra TV.
Å lese hva Scheie og sidekommentator Lars Tjærnås virkelig sa da Norge var i ferd med å slå Brasil i fotball-VM 1998, er like moro som første gangen jeg hørte det. «Kjetil Reknett fra Møre og Romsdal, Werder Bremen, Norge og alt» er en klassiker.
Fiasko og suksess
Men her er noe for enhver smak, fra Scheie kommenterte sin første fotballkamp - for Sportsrevyen i 1971 - og klaget på at Drillo - som han i dag jobber sammen med - burde sentret før han scoret...
Vi går via Kniksen til Scheies første tippekamp, den siste verdensmester på treski, Tom Lund i Østland Nordre, boikott av Moskva-OL i 1980, skihoppere i fiasko og suksess, alle landskampene mot England de siste 20 årene - og OL på Lillehammer.
Denne anmelderen savnet ikke så mye. Boken er stort sett innholdsrik og godt skrevet.
Og det er mest Ulseths verk, ikke Scheies. Han blir mer staffasje i denne boken.
Knut Espen Svegaarden