Det som fungerer for enkelte lekesaker - slagordet om at det er «tre ting på én gang» - fungerer ikke nødvendigvis for en bok.
Det burde kanskje en god hjelper i forlaget ha antydet for Oslo-biskop Gunnar Stålsett før utgivelsen av «Julens budskap».
Denne, hans nyeste bok, fremstår nemlig som tre bøker innenfor ett sett stive permer. Eller rettere sagt: sujettene til tre bøker.
Den første er en rekke personlige glimt fra biskopens karrige barndom. Noe av det er drivende godt fortalt, der han makter å gripe uten å henfalle til det sentimentale. Her ligger kimen til noe Stålsett en gang bør utvikle til noe jeg er overbevist om vil bli leseverdige memoarer.
Den neste er en populærteologisk gjennomgang av en del av Bibelens sentrale juletekster og tekstenes forfattere. Den tredje delen består av noen av Stålsetts finmeislede, kompakte prekener og taler - stort sett knyttet til det biskopen mener er essensen i det kristne julebudskapet.
Hver for seg er de tre delene interessante. Sammen fremstår de som en tematisk og genremessig blanding som ikke fungerer, en bok som hverken blir fugl eller fisk.
Stålsett prøver å la «historien» i mange betydninger av ordet være en slags rød tråd. Fortellertradisjonen fra hans egen ramsalte barndom gjenkjenner han også i Bibelens fortellinger. Og i Stålsetts prekener er det også ofte at historien, den gode fortelling, får en sentral plass. Samtidig viser han ofte til vår historie som et sted å hente lærdom fra.
Som en overbygning blir likevel dette et for tynt byggverk. De tre bokdelene spriker fortsatt for mye. Det er synd, for på sitt beste er Stålsett ikke bare en god forteller. Han har også et budskap som er verd å lytte til, og av en så universell karakter at han også denne gangen makter å snakke på en måte som gjør at han har mulighet til å nå ut over sin egen skare av troende.
HANS-CHRISTIAN VADSETH