Kristin Roskifte er illustratør, og debuterer nå med en billedbok helt uten ord. Hennes prosjekt er å finne en sammenheng mellom alle tenkelige ytterpunkter.
Er begynnelsen kanskje slutten? Er natten kanskje dag? Er det lille kanskje nettopp det store? Boken zoomer inn på en jente som sitter og lager et kvinneportrett. Rommet hun befinner seg i, er på samme tid lite, og favner hele universet. Detaljrikdommen er stor. Med linjeføring og klassisk perspektivlære leker Roskifte fra starten av med sin betrakter. Så heves perspektivet, man opplever huset, byen, planeten - alt i samme elegante kombinasjon av mikro- og makrokosmos.
Med åpenbar håndverksmessig dyktighet forener Roskifte strengt kubistisk design med frodige tegninger og elevert bruk av collage. Hun er dristig i fargevalget, men enda dristigere i sin tillit til betrakteren: Her finnes detaljer og sammenhenger man kanskje ikke opplever ved første blikk. Den lett psykedeliske tonen kan være inspirert av 60-tallets kunst, da i særdeleshet tegnefilmer som «Yellow Submarine».
Den surrealistiske stilen er hos Roskifte imidlertid tonet ned. Det finnes en gjennomgående nerve som holder en handlingskronologi såpass støtt at selv en edru betrakter henger med i svingene. Dette er en bok man vanskelig kan beskrive med ord. Den må oppleves - helst gjennom øyne som ikke har mistet sin barnlige nysgjerrighet og barnets ubesudlete kreative observasjonsevne.
MAY GRETHE LERUM