Det skorter ikke akkurat på dramatikk når Selma Lønning Aarø lar sin hovedperson David gjenfortelle sine foreldres liv, sitt eget liv og sin kjærestes liv.
Situasjonen er at samboeren Bergljot står i ferd med å forlate ham, og David utsetter henne for en desperat monolog gjennom den stengte badedøren.
Det er faktisk bare denne noe trengte rammefortellingen, og den unødvendig insisterende tiltaleformen - «Du har ikke lov, du vet det, men på en eller annen måte er det ikke du som velger lenger» - som fungerer dårlig i denne romanen. Når forfatteren frigjør seg fra disse selvpålagte restriksjonene og lar sine historier løpe fritt, viser hun et fortellertalent av sjelden kraft og frodighet. Selv et så ømskinnet og samtidig «slitent» tema som jødeforfølgelser under den annen verdenskrig turnerer denne så vidt tretti år gamle forfatteren med innlevelse og troverdighet.
Mørke er et sentralt motiv i boken. Davids far, jødegutten Michael, opplevde krigens siste år gjemt i en trekasse i en kjeller, hjulpet av en norsk familie som ikke uten motforestillinger holdt liv i ham. Hans dramatiske møte med lyset, og sitt eget voksne ansikt, etter frigjøringen gir ham den sjokkerende innsikten: At de to årene innestengt i kassen har røvet ham for en del av hans liv han aldri vil få tilbake. Det vil alltid finnes et kistemørke inni ham, og smerten ved dette er det bare Annas nærvær som kan lindre. Hun var den norske familiens datter, den eneste som viste omsorg for ham ut over det helt nødvendige. Etter krigen blir hun hans kone, og sønnen David blir født. Når faren dør for egen hånd, blir David plutselig blind. Han går inn i sitt eget mørke. En kvinnelig assistent fra Blindeforbundet kommer til leiligheten, og de innleder et forhold. Bergljot - av mystiske grunner kalt Berg - bærer også et mørke i sitt indre. Hun ble utsatt for et overgrep i sin ungdom, og har siden søkt en ulykkelig tilfredsstillelse i fornedrende seksuelle relasjoner.
Det er en prestasjon av Aarø å håndtere et knippe så innfløkte handlinger på en måte som ikke virker trettende eller konstruert. Tvert imot foretar hun alle sprang i kronologi og berettersynsvinkel med sikkerhet og eleganse. Selvsagt lurer melodramaet i en fortelling med så mange følelser i fritt spill. Men melodramaet er en plausibel litterær teknikk, noe vi hemmede nordmenn har en tendens til å overse. Denne romanen, Aarøs fjerde, er virkelig et vitnesbyrd om et forfatterskap i rik utvikling.
KNUT FALDBAKKEN