«Jeg gir meg selv én dag til. Skal bare skrive én artikkel til,» sa Åsne Seierstad til seg selv den dagen president George W. Bush holdt den siste trusseltalen til Saddam Hussein i mars i år.
Et par dager senere var situasjonen slik: «Denne morgenen hadde jeg fått mail fra redaktørene mine, moren min, faren min, storesøsteren og lillebroren min. Alle ba meg innstendig om å reise.»
Arbeidet videre
Slik ble det ikke. Åsne Seierstad arbeidet i Bagdad mens storparten av verdenspressen ble beordret hjem.
Da hun reiste fra Norge i januar i år, hadde hun avtale med tre aviser - Aftenposten, Dagens Nyheter og Politiken.
Under krigen kom artiklene på trykk i Finland, Tyskland, Nederland, Østerrike og Sveits. I tillegg leverte hun stoff til mange radio- og fjernsynskanaler.
Utrustet med vann, nøtter, stearinlys, lyspærer, myggspray og boksåpner var Seierstad innlosjert på Hotel Palestine med utsikt til presidentpalasset.
Det er en fin vri at Seierstad forteller om hvordan hun sliter for å komme seg rundt i Bagdad for å lete etter stoff, med vrange tolker og stadig vanskeligere forhold, for så å ta med artikkelen som ble sendt hjem. Altså først researchen, så reportasjen.
Mange av de velskrevne artiklene husker vi fra i vår, og hun fremstår fortsatt, lest på nytt, som en dyktig journalist.
Hun gir dermed et verdifullt innblikk i den journalistiske prosessen.
Portrettene av enkeltmennesker og familier gjør inntrykk ennå. Dette er en genre Seierstad behersker. Men hvorfor i all verden er det ikke satt dato og oppgitt når artiklene kom på trykk? I det hele er tidsangivelsene overraskende få i boken, det blir noe forunderlig tidløst over fremstillingen.
Storartet innsyn
Seierstad følger kronologisk sin egen reise inn i krigen, fra januar til april 2003. Det blir en litt langsom og nesten hverdagslig oppbygging til krigens klimaks.
Hun gir et storartet innsyn i arbeidsforholdene, kampen med det irakiske informasjonsministeriet, i boforhold på de stadig mer herjede hotellene. Dette er en kvinne med godt blikk. Seierstad har åpenbart mange venner i det internasjonale pressemiljøet, hun er selv i ferd med å inngå i gruppen «garvede».
Det blir rett og slett påfallende at de mange internasjonale kollegene bare omtales ved fornavn.
Janine, som skriver for The Times, Vanity Fair og National Geographic, bærer aldri bagene sine selv og reserverer rom på tre hoteller for å sikre seg. Janine kalles hjem, norske Åsne blir. Ellers er det Josh, David, Antonia, Tim og Remy og mange flere.
Når de fleste likevel kan identifiseres, blir fornavn-grepet underlig - det gjør fremstillingen litt «fjern».
I forordet tar hun en rekke forbehold om at dette bare er et fragment, en av mange fortellinger. Det er helt unødvendig at en så flink og offensiv journalist som Åsne Seierstad gir en så defensiv selvpresentasjon. Her er mange øyeblikksskildringer, morsomme og alvorlige og interessante observasjoner.
GURO HJELTNES