«Det aller minste» er en tett og ubehagelig roman.
Hovedpersonen, den 17 år gamle Jon, bærer på et intenst og noe uklart hat til sin storebror Aksel. Hele livet har de to hatt et problematisk forhold, og etter at deres mor tok livet av seg, har dette økt i styrke. Særlig for Jon, som har hengt seg opp i et bilde han finner av moren og Aksel.
Akkurat hva som er så dramatisk med fotografiet, er ikke åpenbart, men Jon føler at han er på utsiden, at det er noe han ikke vet, ikke har fått tatt del i.
Boken følger Jon mens han grubler over hva han skal foreta seg, og han levner liten tvil om at det vil være noe dramatisk.
Løs kanon
Nikolaj Frobenius skriver her om de små tingene i livet, som kan få store konsekvenser, ikke minst blant mennesker som har problemer med å finne ut hvor de hører hjemme.
Jon fremstår som en løs kanon, som i en blanding av sorg og psykiske problemer kan komme til å gjøre voldsomme ting. Den eneste han har nærhet med og til, er nabojenta, men hun er heller ikke helt på nett med omgivelsene.
Boken er enkel på den måten at den bare dreier seg om Jon og hans innestengte aggresjon, lite annet vies plass, og til tross for sine rundt 150 sider virker det som en kort roman. Veldig lettlest, delvis som en følge av at det er mye dialog.
Samtidig er det ikke noe lett tema, som gir boken en ekstra guffen stemning, man flyter over sidene mens handlingen blir mørkere for hver side. Uten at det er helt enkelt å sette fingeren på nøyaktig hva, så gir boken likevel følelsen av å være litt snau. Karakterutviklingen er ikke stor, og det skjer ikke så mye uventet. Boken føles litt som et manus til en intens kortfilm.
MORTEN ABRAHAMSEN