Tønsberg-advokat Svend Foyn er like loslitt som vanlig.
Han røyker like mange halvliterakkompagnerte sigarilloer som før og lever i det hele tatt godt opp til antiheltforventningene fansen måtte ha i Jan Mehlums siste krim, «Den siste dansen», som for øvrig handler om all den ufattelige tragedie narko-misbruk medfører.
Elendigheten begynner med at Foyn tar opp fire unge haikere, alle preget av å være på kjøret. Stjeler favoritt-CD'en hans med Patti Smith gjør de også. Et år senere blir han via tilfeldigheter koblet til de fires skjebne, siden han får i oppdrag av fortvilte foreldre å finne deres bortkomne jente.
Det går raskt opp for vår «med hjartet på rette staden»-advokat at disse ungdommene er i akutt livsfare, og grunnen er naturligvis narkotika. Mehlum leder oss inn i mange miljøer og landskap - fra narko-misbrukernes skitne helvete til besteborgerskapets diskutable sjarm, fra Øst-Europas post-sovjetiske slum til Sørlandets blide idyller. Aldeles sitrende intenst er det langt fra: Skal man nesten demonstrativt slentre seg gjennom en kriminalroman, må enten storyen være kruttsterk eller språkføringen slepent elegant og vittig. Begge deler mangler det en del på i denne boken. Ikke at Mehlum skriver dårlig, bevares; han kan være både lun og småvittig innimellom; men her blir for mange skjebner sneiet innom; det blir for lite dramatisk spenning mellom mennesker, motiver og etterforskningsmetode. Og det til tross for drøssevis av lik og uhyggelige avsløringer av svik på de verst tenkelige steder.
«Den siste dansen» illustrerer kan hende en lei tendens jeg finner hos flere krimforfattere som holder seg med fast detektiv/etterforsker: at hovedpersonen blir mål og ikke middel, slik at den gode krimstoryen, intrigen og spenningen overskygges eller rett og slett neglisjeres.
JON H. RYDNE