«17.15 til Tønsberg» er en bok om depresjon etter et brutt kjærlighetsforhold, en stillferdig meditasjon over tilværelsens byggestener.
Bokens jeg-stemme er forfatter. Hun tar toget til hytta på Tjøme, utenfor Tønsberg, for å finne tilbake til livet etter et smertelig brudd.
Hun befinner seg på et nullpunkt, med selvmordet som fristende fluktplan.
Her møter hun noen venner, et homofilt par som åpner sitt hus og hjerte for henne - uten store fakter, men med stor sjenerøsitet. Hiorths roman har knapt nok en story; for det meste møter vi jeg-personens refleksjoner over de små og store ting i livet; på hvilket grunnlag kan et menneske bygge et meningsfullt nytt liv når det gamle er falt i grus?
Finner lik
De eksistensielle refleksjoner settes på spissen da hovedpersonen og vennene finner et lik - trolig dreier det seg om et selvmord. Denne hendelsen blir samtidig et vendepunkt: Fra nå av begynner oppstigningen til overflaten, og jeg-personen finner tilbake til lysflatene i livet, ikke bare skyggesonene. Hiorths refleksjoner er enkle, med unntak av hennes oversettervenns bordtale ved en høytidlig middag vennene arrangerer. Her utlegges en enkel, men dyp livsfilosofi med vekt på anerkjennelse av livets uendelige mangfold og det skapende menneskets plikt til å ta ansvar for å leve og uttrykke livets kaos, uansett. «17.15 til Tønsberg» er kan hende ikke slående original eller bringer leseren nye innsikter, men likevel er det en leseverdig bok, med sin nedtonede stil, nakne ærlighet og befriende mangel på hip kynisme.
Og dessuten: Den har happy ending!
JON H. RYDNE