Hva har en tilfeldig isfisker, en asiatisk syerske og Johannes av Korset til felles med Rembrandt, hans kone og etterlatenskapene i huset deres?
Fint lite, vil du kanskje si. Etter lesningen av Inger Elisabeth Hansens siste diktsamling kan du komme til å skifte mening. Mer enn å belyse enkeltskjebner vil Hansen synliggjøre de tunge kollektive prosessene, bærebjelkene som både knytter mennesker sammen og gjør dem ensomme gjennom skiftende kulturer og tidsaldre. Og hun gjør det på en måte som får gjenkjennelsen til å gå kaldt nedover ryggen på en jeg-sentrert sivilisasjonsbekvem poesileser.
Gjentagelser
Gjennom lange, manende, noen steder litt for manende, diktlinjer fulle av doble og triple gjentagelser greier hun på en sår, opprivende og trassig måte å understreke vår menneskelige, altfor menneskelige, trasking gjennom tilværelsens ofte meningsløse jordsmonn. I selve avtrykket er det noe foran og noe bak som setter spor, mens noe i midten «/setter avtrykk gjennom andres løft/». Noe løfter, noe blir løftet. Men alt forsøker å kare seg videre, «/billig eller dyrt/».
Dermed får hele samlingen med sine 14 bolker karakter av elegi, av klagesang, over en kultur- og virkelighetsforståelse som ikke vil innse sammenhenger. Hvordan en navnløs asiatisk syerske er med og opprettholder vår konsumbaserte vestlige selvforståelse. Hvordan det rembrandtske husets inventar også er underlagt en transkulturell kontekst og forgjengelighetens lover. Hvordan en Johannes og en Theresa krever å bli forstått på stadig nye måter.
Og hvordan en anonym isfiskers støvelspor over en forurenset innsjø som vil overleve ham med noen tusenår, like gjerne kunne vært dine.
ARNE HUGO STØLAN