Den prisneddyngede tyrkiske forfatteren Orhan Pamuks praktfulle storslåtte roman «Mitt navn er Karmosin» kommer ikke til å gjøre hans prissamling mindre. Boken er et rikt, fargesprakende storverk.
Vi skriver Istanbul, vinteren 1591. Sultanen har bedt en gruppe miniatyrmalere å illustrere en praktbok i anledning tusenårsjubileet for den islamske tidsregningen i 1592. Denne skal foræres Dogen i Venezia og demonstrere sultanens makt. Prosjektet rammes av et komplott, for oppdraget er farlig.
Sultanen har bestemt at gaven skal være en utstrakt hånd, en forebygging av stridigheter med det vantro Vesten. Derfor skal miniatyrmalerne balansere den tradisjonelle orientalske bildestilen som innebærer å avbilde verden slik Gud ser den, ovenfra med horisontlinjen nær overkanten av bildet, med den europeiske med portrettlikhet, perspektiv og skyggelegging; og verst av alt signering av bildet. For islamske fundamentalister er dette en dødssynd.
Portrett av et gjenkjennelig menneske er en skammelig vanhelligelse og betyr at man setter seg i Guds sted, i stedet for å se et motiv som en idé. To tradisjoner stilles opp mot hverandre, den europeiske individualiteten mot den orientalske vektleggingen av selvutslettelse.
Romanen har mange fortellerstemmer og åpner med kapitlet «Jeg er et lik» der en drept miniatyrmaler forteller uten å røpe hvem morderen er. Vi får historier fra kaffehus, forfatteren lar en hund, en mynt, et tre, en hest og fargen Karmosin berette. Hvordan har Pamuk klart å skrive så spennende om kulturelle hovedstrømninger?
Melankolikeren Kara vender hjem etter 12 år i utlendighet fordi han ikke kunne få sin ungdoms elskede, kusinen Sheküre. Han har deltatt i krig og arbeidet med stats- og administrasjonssaker.
Hans onkel, Sheküres far, leder sultanens bokprosjekt, og Kara har lovt å bidra med tekster. Nå er Sheküre enke. Mannen har ikke vendt hjem fra krig og har vært borte i fire år.
Kara frir per brev med den spill levende skreppehandleren, jødinnen Esther, som budbringer.
Romanen er et overflødighetshorn med vakkert, fargerikt og sanselig språk, selv om ordet «herpesere» stikker seg ut som en plastikkskje blant sølvbestikk. Forfatteren selv deltar i boken under eget navn, og på siste side lover han å skrive den!
Et storslått og underholdende dypdykk i vår nære histories hovedstrømninger.
Grei oversettelse av Bernt Brendemoen.
BERIT KOBRO