Denne gangen er det medias rolle som undersøkes - ikke minst forfatterens egen arbeidsgiver NRK. Utenriksreporter Sigrun Slapgard skildrer hvordan journalistene forsøkte å manøvrere i et vanskelig terreng der man ofte ikke visste hva som var sant og hva som var løgn.
Spørsmålet om hvorvidt Irak var i besittelse av masseødeleggelsesvåpen, er viet mest oppmerksomhet. Dette var angrepsmaktene USA og Storbritannias hovedargument for å gå til krig.
Slapgard forteller at hennes redaksjon i NRK ikke kunne tro at de virkelig løy om et så alvorlig tema. Hun hevder at også norske myndigheter la avgjørende vekt på disse påstandene, inntil statsminister Kjell Magne Bondevik like før krigsutbruddet sa at et regimeskifte ikke er en god nok grunn til å gå til krig.
Historien om medias behandling av spørsmålet om masseødeleggelsesvåpen er svært interessant lesning. Som Slapgard selv påpeker, bidrar journalistene nemlig indirekte til å bygge opp under Saddam Hussein som trussel ved å fokusere på dette nærmest daglig.
Det var Washington og London som satte agendaen, med jevnlige «avsløringer» som mediene slo stort opp. Forfatteren tar åpent selvkritikk både på egne og NRKs vegne, og nevner i tillegg mange bommerter foretatt av kolleger i andre medier.
Noe av dette forklares med ubetenksomhet eller sympatier knyttet til angrepsmaktene, men det er selve tempoet i mediedekningen som fremstår som det største problemet. Kombinasjonen av nyhetsjag, mangel på informasjon og dårlig tid slår ofte svært uheldig ut.
Man kunne nok ønsket seg at Slapgard viet noe oppmerksomhet til de mediene som ikke sto på tå hev hver gang George W. Bush eller andre representanter for angrepsmaktene åpnet munnen. Men boken er utvilsomt velegnet til å fremme en mer kritisk sans både blant journalister og publikum - et viktig stykke arbeid som fortjener å bli lest.
STEN INGE JØRGENSEN