I stadig flere medier over hele verden presenteres nå krigen i Tsjetsjenia som et forferdelig overgrep iscenesatt av russerne.
President Putin beskyldes for å ha startet krigen for å vinne popularitet, og russiske spesialstyrker for å ha vært involvert i en rekke terroraksjoner som tsjetsjenerne får skylden for. Slik skal de ha holdt krigen i gang. Påstandene virker nesten for utrolige til å være sanne.
Boken «Aleksandr og krigen» er et meget verdifullt bidrag til å forstå hvorfor disse spekulasjonene har troverdighet. Til forskjell fra de fleste rapportene fra Tsjetsjenia lar forfatter Siri Lill Mannes oss se det hele med en russisk soldats blikk.
Aleksandr Voda arbeidet som livvakt for flere høytstående offiserer, og fikk se på nært hold hvordan konflikten utviklet seg.
Hans personlige beretning er høyst oppsiktsvekkende. Voda forteller om forfyllede og fullstendig demoraliserte russiske militære styrker. På den ene siden gjennomfører de alle tenkelige forbrytelser mot sivile og fredelige tsjetsjenere. Samtidig fingerer de angrep på seg selv for å sikre fortsatt utbetaling av «krigstillegg» i lønna. Kampen mot terrorisme tar følgelig form av en farseaktig tragedie: «På ni måneder hadde jeg vært i Tsjetsjenia uten å se snurten av terrorister eller ytre fiender. Alt jeg hadde sett var føderale (russiske) styrker som sloss mot hverandre, noen i fylla, andre høyst bevisst.»
Man kan innvende at det er risikabelt å bygge en så kontroversiell bok på i hovedsak én kilde, selv om Mannes lar enkelte andre stemmer slippe til innimellom. Men summen av likelydende meldinger fra observatører og korrespondenter er nå i ferd med å bli så stor, at Aleksandr's stemme fremstår med autoritet. Forfatteren har også selv en solid bakgrunn for å behandle temaet.
Boken er mer enn et vitnesbyrd over tragedien i en fjellstat i Kaukasus. Den handler like mye om en supermakt som har kollapset, et russisk samfunn i krise. Høyst aktuell og urovekkende lesning.
STEN INGE JØRGENSEN