Sune er en middelaldrende mann som har havnet på intensivavdelingen etter en bilulykke. I medikamentdøsen ser han brokker og biter av livet sitt seile forbi.
Noen ganger svever han ute i kosmos - også konkret, han er opptatt av kosmonauter - og skuer livet her nede fra en berusende avstand. Andre ganger er han ultranært inne på små detaljer og bagateller, slike som ikke får betydning før vi står i fare for å miste alt. Hans langsomme vei tilbake til helbredelse består ikke minst i å sette sammen og kanskje gi ny mening til disse løsrevne delene av eksistensen. Slik den moderne tilværelsens problem kan oppleves selv om man ikke ligger i respirator.
Det dreier seg hele tiden om voksenlivets sentrale dramatikk: den store kjærligheten, ekteskapet, forholdet til en datter. Og om noen vil mene at dette lyder som enda en middelaldrende forfatters hendelsesløse selvoppgjør, må jeg bare forsikre at slik oppleves ikke denne teksten til tross for sitt gjenkjennelige grunnmotiv. Rune Christiansen er nemlig en meget dyktig forfatter, ja, jeg vil kalle ham en stor språkkunster. Med suveren behendighet fletter han fortellingens ulike situasjoner, fortellervinklinger og tidsbrudd sammen i en stadig klarere poetisk logikk. De lange assosiasjonssprangene, de suverene bruddene i kronologi, vekslingene mellom fjernhet og nærhet kan minne om Øystein Lønns mesterskap i romansyklusen om Sofia.
Men der Lønn er nøktern inntil det asketiske, har Christiansens språk høy temperatur, hans musikalitet og billedbruk alene gjør «Intimiteten» til en usedvanlig leseropplevelse.
Så får vi tilgi ham at han er middelaldrende mann som har snublet i midtlivskrisen. Hans måte å tolke den på er i alle fall unik.
KNUT FALDBAKKEN