Men romanen eier en nerve, midt i et sluk av påfallende pretensiøse litterære ambisjoner og en mildt sagt dramatisk komposisjon:
En ung norsk mann ved navn Anders blir praiet i Madrid av en slesk turistguide. Egentlig er Anders på vei til sin kjæreste i Burkina Faso, men som kjent for alle blir veien til mens man går. Anders blir fjetret, nærmest invadert av den fremmede kulturen - og sin egen uventede mangel på fotfeste. Utryggheten blir en fetisj, en masochistisk nytelse der mangel på kontroll over egen skjebne skaper et paradigmeskifte i den unge reisendes selvbilde.
Brått havner hovedpersonen som objekt for en hel gjeng vestlige, homofile «moralflyktninger». Men han møter også en dansk og blond og deilig guide, som han slett ikke kan motstå. Vi følger ham på en lang ekstern reise, men det blir veldig åpenbart at forfatterens agenda er å bringe leseren innover, innover i egne referanser og opplevelser.
Tar seg kraftig opp
Hovedpersonen henger ikke helt sammen i sømmene. Hans modne og tidvis lett livstrette refleksjoner krasjer totalt med det ytre bildet forfatteren tegner av sin figur.
Det antas at Behn ønsker å si noe om uskyldens møte med det urene, om ironien i at man alltid søker en guide - mens man selv er den eneste som egentlig kjenner sitt eget indre landskap.
For en litterær estetiker vil det likevel skurre når utslitte metaforer og brukte virkemidler hoper seg opp. Man leser om «sjokoladebrune» marokkanske unggutter, om «radbrekkende» håndtrykk, om kamelridning som minner om «duvende skip på et hav».
Underholdningsverdien tar seg dog kraftig opp straks boken forlater sin lett langdryge og pretensiøse innledning, der leseren sliter med å se hovedpersonen som annet enn en håndverksmessig konstruksjon.
Behn viser utover i boken et sjarmerende grep om sin tekst når han glimter til med kortfattede, likevel saftige skildringer av de mest bisarre situasjoner. Enkelte scener er rett og slett uforglemmelige.
Fungerer på egne premisser
Det underlige ved denne teksten er altså at den likevel fungerer på egne premisser. Romanen, som attpåtil har opplevd å bli offentlig diskutert før den ble lest, fortjener å bli tatt på alvor som et selvstendig verk bortenfor sin berømte skaper.
Her er massevis av interessante anslag: Hvor påfallende er det ikke at de fattige horeguttene i Marokko drømmer om Europa, mens europeiske og amerikanske hedonister ser Marokko som sitt frihetens paradis? Hvor lett er det ikke å identifisere seg med de veldige forventningene en ung mann har til reisen, mens den selvsagte sannhet alltid ligger i det man flyktet fra?
Ari Behn har lykkes ganske godt i å skrive den vanskelige andreboken. Forfatteren har et frodig fortellertalent, som til romandebutant å være gir grunn til atskillig fremtidig leserinteresse.
MAY GRETHE LERUM