I sin serie med bøker om norsk mentalitet sett fra folkloristisk synspunkt har forskeren og den utmerkede popularisator Ørnulf Hodne nå kommet fram til barndommen i Norge. I sin serie med bøker om norsk mentalitet sett fra folkloristisk synspunkt har forskeren og den utmerkede popularisator Ørnulf Hodne nå kommet fram til barndommen i Norge.
Hans nye verk - om hvorledes det må ha vært å være barn i Norge før og nå - er blitt et nybrottsarbeid som vil interessere mange. Det begynner med den riktig gamle tid, den gang man satte uønskede barn ut i villmarka. Og det slutter med de sosialiserte gullklumpene i vår tids barnehager. I utgangspunktet er det jo en umulig oppgave å skrive barndommens historie. Det et barn innerst inne har tenkt og følt, har alltid vært noe utilgjengelig og tilslørt. Dette er forfatteren klar over: Han makter ikke, sier han, å fortelle ut fra barnets egen verden. Man må regne med en lang, usynlig historie om levd barndom som for alltid vil være ukjent.
Likevel har det altså latt seg gjøre å komme med historiske skisser her, basert på de tanker de voksne til enhver tid har gjort seg om barnet. Slike tanker finner man i styresmaktenes bestemmelser om oppdragelse og skole, i vitnesbyrd fra prester, lærere, foreldre, og i selvbiografiske opptegnelser. Slike kilder forteller ting - ofte rystende - om spedbarnsstell og sykdomsbekjempelse, boligforhold og renslighet og annet av samme sort. Litt synd er det at Hodne ved siden av slike kilder for det meste har basert seg på lokalhistorie og folklore.
Skjønnlitteraturen, de ofte praktfulle beskrivelsene vi har der, er ikke kommet særlig mye med. Heller ikke skriver Hodne for mye om de mange barn som har hatt det virkelig vondt her i landet og opplevd barndommen som et helvete - de bortsatte, skolehjemsbarna, de på Toftes Gave og Bastøy. Det svekker bokens verdi. Men det er morsomt å lese om slike som senere så på sin barndom som et paradis.
Det er sikkert riktig som Hodne skriver at hjemmet og familien alltid har stått som barnas fremste virkefelt. Fremdeles er det slik, selv om andre institusjoner i dag har overtatt mange av funksjonene og gjort barndommen annerledes. Og bedre - barn som vokste opp omkring år 2000, har langt bedre forutsetninger for å få en lykkelig barndom enn barn noen gang før har hatt. Kanskje er det vårt århundre som vil bli barnets?
YNGVAR USTVEDT