15-åringen Georg mistet faren sin da han var fire og husker naturlig nok ikke stort fra den korte tiden de levde sammen. Han har for lengst lært seg å leve med det, mens moren har funnet seg en ny mann som hun har fått et nytt barn med.
Livet har gått videre for Georg og moren, men så en dag dukker det opp et slags brev fra faren. Bestemor har funnet det i fôret på barnevognen som Georg en gang satt i.
Georg møter på en måte igjen sin far etter alle disse årene. Det lange brevet er skrevet av faren like før han døde og handler om en mystisk jente, «Appelsinpiken». Det er skrevet til Georg, og boken er formet rundt brevet.
Gaarder skaper nok en gang en fortelling som spinner rundt et lite mysterium. For hvem er denne «Appelsinpiken» som faren så gjerne vil fortelle sin sønn om?
Trist
Det er en ganske trist bok, om det å ha alt for så å ikke bare miste det, men faktisk forsvinne helt. Faren tror ikke stort på et liv etter døden, men stiller seg, og Georg, en del spørsmål rundt meningen med livet. Skulle man valgt, om man kunne, å avstå fra livet? Eller er et kort liv med intens lykke å foretrekke?
Gaarder har snekret sammen en ungdomsbok som stiller eksistensielle spørsmål, rundt hvor små vi mennesker er i den store sammenhengen, samtidig hvor viktige vi kan være for dem vi virkelig bryr oss om, dem vi elsker - og ikke minst hvor viktige de kan være for oss.
Boken er søt og temmelig trist, med en form for sorgtung livsglede, uten at det er en tåreperse. Gaarder er dyktig til å spille på det sentimentale, og den fikse og søte historien om «Appelsinpiken» er en kjærlighetsfortelling av det klassiske slaget.
Boken fremstår underveis som noe treg og i forlengelsen av dette litt kjedelig, men før det flater helt ut, så kommer Gaarder med en liten - middels overraskende - vri, som redder det hele. Dermed er det blitt en fin, passe spennende, bok om de viktige tingene i livet.
MORTEN ABRAHAMSEN