Tor Bomann-Larsens bøker og tegneserier har for lengst avdekket en mann med en sjeldent utviklet observasjonsevne og oversikt. Føy til den sjeldne kombinasjon av samtidig å kunne trekke lange linjer og formidle de pirrende detaljer med tilsynelatende fryd.
Da skulle alt ligge til rette for at den første omfattende historien om det nye Norges første kongepar blir en suveren leseopplevelse. Det blir den ikke, dessverre. Men dommen gjøres betinget, og med prøvetid. Av to grunner.
Den første er at ett-tallet bak «Haakon & Maud» i tittelen signaliserer at det er mer i vente. Da er min spådom at hovedpersonene vil tre tydeligere frem enn i et tidvis for vidtfavnende bind en. Det andre er at forfatterens unike kildetilgang i form av seks kongelige arkiver gjør at denne boken trolig vil bli et viktig tilskudd til innsikt i det indre liv i de europeiske kongehus på siste halvdel av 1800-tallet.
Detaljene er flest og rikest i beskrivelsen av de mange merkelige og strategiske allianser som lå til grunn for rekken av fornuftige, men ofte akk så kjærlighetsløse ekteskap mellom Europas prinser og prinsesser. Men også, etter hvert, om de to figurene som langsomt begynner å tre frem som hovedskikkelsene i den ambisiøse og bredt anlagte historien Bomann-Larsen legger opp til.
Mange historier
Det djerve anslaget fremstår etter hvert som et av bokens problemer. For her skal forfatteren fortelle mange historier på in gang: Om de kongelige giftefabrikker, om Bjørnson og to blad Ibsen, om Nansens gjøren og laden i Norge og utlandet, råttenskapen i danskenes utdannelse av sine marineoffiserer - og om Haakon og Maud.
Det blir enkelte ganger så mye at fremdriften, til tross for Bomann-Larsens åpenbare ordglede, blir pinefult langsom. Og hovedpersonene, de forsvinner noen ganger inn i skyggen. Maud dukker første gang opp, som nyfødt, på side 63.
Prins Carl, som senere ble kong Haakon, kommer like nyfødt inn i boken 13 sider senere. Og etter det må de fortsatt dele oppmerksomheten med kongelige Eddy'er, Freddy'er, Louis'er og Victoria'er i slike mengder at det kan være vanskelig å holde tråden. Nordmenn flest kjenner kong Haakon som den stødige, ranke som bevarte ro og verdighet da tyskerne angrep Norge.
Bomann-Larsen tegner et annet og noen ganger gripende bilde av ungdommen Carl: usikker, umoden, lite skoleflink, et elendig offisersemne, som søkte kompensasjon for et kaldt barndomshjem hos borgerlige venner. Der traff han også Tulle Carstensen, som forble hans fortrolige også etter at han og prinsesse Maud fant sammen i noe så uvanlig som et kongelig ekteskap basert på gjensidig kjærlighet.
Hva vennskapet med Tulle egentlig betydde i hans liv, må vi vente til neste bind med å finne ut. Likeledes hva forfatteren mener det hadde å si for hans utvikling at han i sine kadettår ble vitne til at en venn begikk selvmord.
Denne boken slutter, etter 464 sider, rett etter at prins Carl og prinsesse Maud har giftet seg 22. juli 1896. Da er det ennå ni år til prins Carl blir kong Haakon VII av Norge. Han har fremdeles mer enn 60 år igjen av sitt liv, 52 av dem som monark.
Maud har mer enn 40 år igjen av sitt liv. To bind gjenstår. Hvis disposisjonen blir klarere, og de to hovedpersonene likeså, kan trilogien fortsatt bli et storverk innen norsk biografisk litteratur.
HANS-CHRISTIAN VADSETH