Den nye læreren som kommer til Grindhagan institusjon for psykisk utviklingshemmede, er ikke som de andre ansatte. Ikke har han relevant utdannelse, tvert imot har han jobbet i et reklamebyrå.
Dessuten har han fine vaner, drikker vin, kjører Alfa Romeo og omgås pasientene på fritiden, noe som frarådes av ledelsen. Når det ryktes at han har innledet et forhold til en av de innlagte, er det duket for den store dramatikken, som heller ikke uteblir.
Bror Hagemanns roman «De blyges hus» er preget av solid kjennskap til institusjonslivet slik det utfoldet seg før HVPU-reformen kom. Hans interesse for dette spesielle klientellets særpreg og kvaliteter er ikke skjemmet av banal «det er de syke som er de friskeste»-polemikk.
Og hans beskrivelse av det umake kjærlighetsforholdet er lykkelig blottet for sentimentalitet og forskjønnende henførelse. Det er i det hele tatt mye som fungerer meget bra i denne romanen. Kanskje litt for mye for det lille formatet.
For Bror Hagemann har mye på hjertet; miljøbeskrivelsen i seg selv er fascinerende og krever sin plass, observasjonen av forholdet ansatt / klient, klientenes atferd og forhold seg imellom er en historie i seg selv. Den tabubelagte institusjonserotikken er et område knapt noen samtidig forfatter har våget konfrontere så direkte.
Og i tillegg har han lagt inn et mysterium, et spenningsmoment i forbindelse med et dødsfall på institusjonen, en gåte som også skal finne sin løsning. Det er behendig gjennomført, men jeg sitter med følelsen av at hvert enkelt element hadde fortjent litt mer ettertrykk.
Enkelte avsnitt, særlig i begynnelsen av fortellingen, får noe hastig og flatt refererende over seg, der en kunne ha ønsket seg sterkere fokus. Det blir bare vanskelig å velge fokus, når det er to-tre selvstendige historier som skal fullføres, og krimfortetningen lykkes bare delvis i et så innholdsmettet sujett.
KNUT FALDBAKKEN