Bokanmeldelse: Unni Lindell: «Djevelkysset»

Denne anmeldelsen ble først publisert i VGs papirutgave 10. juni 2012.

Det er en på mange måter klassisk Unni Lindell -krim dette: Drapet på den promiskuøst anlagte trebarnsmoren Vivian Glenne avdekker lag på lag av private hemmeligheter, mellommenneskelige konflikter, svik og fortielse.

Inn fra høyre for å etterforske mordet på Lambertseter kommer vår gamle venn Cato Isaksen og vår halvgamle bekjent Marian Dahle. Mens Isaksen ser ut til å være på vei mot en noe større ro i livet, er Dahle en plaget person helt på grensen til det nevrotiske.

Unni Lindell har en egen evne til å skildre personene sine innenfra, ikke bare ved hjelp av ytre særtrekk slik dessverre altfor mange krimforfattere nøyer seg med. Derfor er det også lett å interessere seg for karakterene i denne boken, enten de nå er unge tenåringer, middelaldrende eller eldre mennesker.

Lindell benytter seg dessuten av to karakteristiske teknikker: Utstrakt bruk av kryssklipping mellom handlingssekvenser, noe som er en effektiv måte å ivareta spenningen på. Og en egen form for «besjeling» av de ytre omgivelsene, slik at natur, lyder og andre sansbare fenomener spiller aktivt med i handlingen. Forfatteren har for øvrig valgt å legge handlingen til den siste, regnfulle uken før 22. juli 2011, noe som i og for seg fungerer helt ok som atmosfæreskapende grep.

Men hennes språklige begrensninger blir også tydelige, spesielt mot slutten av boken. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger polititjenestemennene kaster og slenger seg ut og inn av biler i et stadig kjør, eller hvor ofte de løper og styrter rundt i landskapet. Det hele mens sammenbruddet truer på alle kanter. Det forbauser meg at en så erfaren forfatter som Unni Lindell - eller hennes redaktør - ikke tar seg bedre tid til å luke ut språklig ugress av manus.

Det må også sies at bokens avslutning blir i overkant uttværet, og at spenningskurven derfor stagnerer i tidligste laget. Men bevares: «Djevelkysset » tilbyr helt grei sommerunderholdning.