Helen Macdonald er profesjonell falkoner: Hun dresserer rovfugler for jakt. Men når hennes kjære far, en kjent fotojournalist, dør brått og uventet, finner hun ut at hun trenger en ny utfordring.
Hun kjøper en hønsehauk på nett, kaller den Mabel og setter i gang med opptreningen. En heller original måte å bearbeide en fars død på, må man vel si.
Men Helen har hatt en besettelse for rovfugl siden hun var åtte år, og forholdet til Mabel blir temmelig intenst, for å si det mildt. Og «H for Hauk» er blitt en besettende og fargerik fortelling om sorgbearbeidelse, rovfugldressur og en ikke altfor kjent engelsk forfatter.
POCKET - VGs nye bokpodcast: Hva skjer med Lisbeth Salander?
Macdonald er fantastisk god på å formidle den irrasjonelle og krevende relasjonen mellom hauk og trener. Austringeri heter det på fint, og det er ikke betraktet som like glamorøst og høyverdig som falkeoppdrett. Når det røyner på som mest, får hun hjelp og støtte fra filosofivenninnen Christine eller sin «hønsehauk-guru» Stuart.
BOK
Terningkast 5
Selvbiografisk fortelling
Forlaget Press
300 s.
kr 329.-
Vi skjønner raskt at det å oppdra en hønsehauk ikke er noen spøk. Første bud er å skape en form for tillit, slik at «kløften mellom frykten og maten» blir overvunnet og hauken kan akseptere matgavene som positiv bekreftelse.
Macdonald gir malende beskrivelser av haukens kroppsspråk, av haukeånden som lukter «pepper, moskus og knust stein».
Hun erkjenner at det også handler om henne selv når hun beskriver haukens raseri og dødsangst. Av og til er det som om skillet mellom fugl og menneske viskes ut, særlig når hauken etterhvert er klar for å slippes ut i naturen for å jakte fasaner og harer på egenhånd, uten line. Vil den vende tilbake til lærhansken hennes?
MØT MABEL: Her er hauken Mabel som Helen Macdonald skriver om i boken «H for Hauk».
Macdonalds «litterære mentor» i denne originale og tankevekkende fortellingen er den engelske forfatteren T.H White, kanskje best kjent for fortellingen «Sverdet i steinen».
Men White forsøkte seg også som hønsehauktrener og beskriver det i boken «The Goshawk» fra 1951. Denne boken har nok fungert som overordnet inspirasjonskilde for Macdonald: Hun lar Whites fortelling gli inn i sin egen, ikke uten humor og skjeve sideblikk.
For White mislyktes fullstendig med å oppdra sin «Gos», og han tok nederlaget hardt! White opplevde nemlig hele prosjektet som en form for psykoanalyse! Og Macdonald forstår ham, og det gjør vi også, gjennom hennes intense nærvær i Whites bok, og hennes grundige gjennomgang både av hans liv og øvrige forfatterskap.
Det berikende med Macdonalds bok er at den rommer så mye. Vi får kjappe tilbakeblikk på farens liv og personlighet. Hun tar oss med dypt inn i sorgen og depresjonen. Hun bretter ut falkoneriets historie og gir et vell av biografiske referanser.
Hun beskriver alle fagets detaljer med nitid kjærlighet. Hun gir oss rå og direkte skildringer av hauken som jeger og drapsmaskin. Hun behandler, beskriver og filosoferer over de mange uforklarlige båndene mellom herre og hauk.
Og hennes landskapsbeskrivelser er et kapittel for seg: varme, kunnskapsrike, vakre og dypt medfølende. Slik skriver en forfatter som har en stor kjærlighet ikke bare til rovfuglene, men til hele naturen.
Boken er oversatt av Knut Ofstad.