Bakteppet kjenner vi alle. Etter at den tyske kapitulasjonen var et faktum, skulle overgangen til norsk selvstendig styre skje i løpet av en håndfull dager.
BOK
Dokumentar
Små og store historier fra maidagene 1945.
336 sider
Kr. 399,-
Vigmostad og Bjørke
I Norge var situasjonen den at det sto 360 000 tyske soldater i landet, mens regjering og kongehus befant seg i London uten mulighet til å rekke hjem før maktoverdragelsen skulle finne sted.
Den norske motstandsbevegelsen hadde en sterk moralsk posisjon, men var bare væpnet på aller enkleste vis. I virkeligheten var det en situasjon der absolutt alt kunne skje, og der det var tilnærmet fritt frem for den som ville handle på egen hånd.
En av de aller mest handlekraftige må sies å ha vært den svenske kriminaletterforskeren Harry Söderman. Med et noe uklart mandat førte han i ukene før 8. mai forhandlinger med blant andre Heinrich Fehlis om frigjøringen av de norske politiske fangene på Grini og Møllergaten 19.
7. mai kom Söderman seg til Oslo, og senere på dagen var det han som personlig kunne fortelle Grini-fangene at de nå var fri. Så kjørte han videre til Møllergaten og fikk løslatt også de norske fangene der. Nå i egenskap av «visepolitimester» i Oslo.
Til slutt tok han veien til Victoria Terrasse, og beordret tyskerne til å løslate alle fanger. Senere er det kommet frem at Söderman hadde inngått en avtale med Fehlis om å smugle ut hans norske venninne og deres felles barn til Sverige. En avtale han overholdt, da han noen dager senere tok dem med seg i bilen tilbake til Sverige.
Det er slike underholdende og ganske fantastiske enkelthistorier som gjør Egil Ulateigs bok verdt å lese. Innslagene av slump og tilfeldigheter var slett ikke ubetydelige disse dramatiske fredsdagene.
Men ellers kan det kaleidoskopiske preget gi et noe usammenhengende inntrykk. Mange av historiene er da også svært godt kjent fra før, som for eksempel Terbovens selvmord på Skaugum og Jonas Lies dramatiske okkupasjon av Skallum gård i Bærum.
Et kapittel om jødenes skjebne blir hengende litt i luften, og et kapittel om Jens Christian Hauge fremstår mest av alt som spekulativt.
Dessuten trekker noen faktafeil helhetsinntrykket ned – spesielt ille er det at daværende kronprins Olav blir gjort fem år eldre enn han var. Slikt slurv bør unngås av en profesjonell forfatter på et profesjonelt forlag.