Bokanmeldelse: Sally Green: «Half Bad. Ondskapens sønn.»

I den internasjonale forlagsverden blir enkelte bøker en såkalt buzz – en snakkis. «Half Bad» er en slik bok. Før den var utgitt, ble den solgt til 45 land.

Ungdomsboken sammenlignes med «Harry Potter», «The Hunger Games» og «Twilight». Hollywood har sikret seg filmrettighetene. «Half Bad» – første bok i en trilogi – er boken alle snakker om.

Nathan er en heks. En gutteheks i det moderne England. Men er han en snill hvitheks – eller en ond svartheks?

Moren, en hvitheks, bedro sin ektemann med den grusomme svartheksen Marcus (som til alt overmål drepte den stakkars ektemannen og spiste hjertet hans etter å ha knabbet kona.)

Sammen fikk de Nathan – som av forståelige grunner ikke riktig vet hvem eller hva han er.

Om Nathan er hvit eller svart lurer også Rådet på – denne orwellske maktinstitusjonen som sorterer hekser og sender ut Jegere for å drepe eller fange de svarte.

«Half Bad» er spennende – full av dramatikk og mystikk, action, skummel okkultisme og litt romantikk. På sitt beste er den underfundig, morsom og medrivende.

Noen innvendinger: Boken inneholder i overkant mye blod og vold. Ikke noe for sarte sjeler, dette her.

Fortellerstemmen tilhører Nathan, som vi følger fra han er 7 til 17 år. Denne stemmen er visse steder lite troverdig når han skildrer sitt forhold til jenter (og andre gutter). Han høres rett og slett ikke ut som en tenåringsgutt. Sally Greens litterære toneleie bikker noen ganger over i det feminine – og andre ganger i det lett svulstige:

Hvor mange tenåringsgutter ville skildre øynene til en jente som «fantastiske, de er som havet – et klart, turkist hav, med strømninger av blått og grønt»?

Men ok, vi lar det passere.

Vellykket er vekslingen mellom første og annen person. Deler av boken er skrevet i du-form, som gir teksten en særegen intensitet, før hun (eh, han) bytter over til den mer tradisjonelle jeg-formen.

Oversetter Heidi Sævareid har gitt romanen en fin norsk språkdrakt.

Når Cappelen Damm har valgt å beholde den engelske tittelen «Half Bad», er det nok i håp om at begrepet skal festne seg (som «Twilight»). For å bøte på skaden, har forlaget gitt boken en norsk undertittel: «Ondskapens sønn».

La det avslutningsvis være sagt at det for denne bokens kjernelesere – jenter og gutter i tenårene – vil være revnende likegyldig hva en pirkete anmeldergubbe på 55 år mener. De vil nok elske denne boken.