Skuespilleren Finn Schau graver dypt i sitt eget liv i forestillingen «Grevlingens time». Ytre sett handler det om hans far, kommandør Øyvind Schau; marinemann, høyt dekorert krigshelt og i noen år meget sentralt plassert i den mest dramatiske politiske og militære historien i Norge. Men den indre kjerne er Finn selv.
GREVLINGENS TIME - OM FINN OG FAR
Nathionaltheatret, Malersalen, premiere.
Basert på tekster av Finn og Øivind Schau.
Regi: Runar Hodne. Scenografi: Matias Askvik; maskør: Eva Sharp; dramaturg: Mari Vatner Kjelstadli.
MED: Finn Schau.
Øyvind Schau døde i 2005. «Grevlingens time» starter med sønnens, skuespillerens, avskjedstale til sin far. Det faren aldri fikk vite, var at sønnen visste mer om sitt opphav enn han kunne tro: Finn hadde nemlig allerede som 14-åring funnet hans dagbok fra krigens dager. Og der fantes tilgang til et annet, levende ungt menneske, enn den ofte fraværende og nokså tause offiseren, som nok aldri i stor grad var i stand til meddelende verbal omsorg og kjærlighet.
Finn Schau er blitt 67. Og årene – om ikke annet – gjør jo unektelig dette med oss at vi spør oss selv om hvem er vi selv blitt, hvorfor er vi hva vi er, hvorfor er vi den vi er. Nedslående nok (vil noen hevde) blir man i alle fall klar over at man aldri er helt enestående. Vi ligner på hverandre. Og man kan kjenne på et hav av følelser – fra forakt til dyp kjærlighet – nettopp overfor den (eller de) aller nærmeste, fordi vi aldri kommer forbi at de har vært med på å forme oss. Med årene blir kanskje forakten forvandlet til overbærenhet og kjærligheten til ettertanke og takknemlighet. Tross alt.
Finn Schau er dypt personlig og utleverende i denne forestillingen. Han viker ikke unna noen av eget livs lavpunkter og svakheter. Og noen paralleller mellom sjøoffiseren og skuespilleren er snedig og tankevekkende trukket i en forestilling som bruker mange fortellerteknikker: Meta-elementer, bekjennelser, allegorier, litt sang, noe dokumentarfilm, radio, symbolisme, litt dukketeater. Ikke alt fungerer like godt; man får en bestemt følelse av at dette er teater på leting, mer enn fremme ved en konkluderende form.
Som gripende, personlig fortelling, er det imidlertid gjennomført med et helt og fullt og varmt undrende hjerte.
JON SELÅS