Familieliv kan som kjent være farlige greier; stappfullt av fortielser, skjulte agendaer og hemmeligheter, i tillegg til overlevelses-instinkt krydret med kjærlighet. Alt dette er med i Tore Renbergs komedie om en familie som lever i en av Norges rikeste byer (Stavanger). Deres dagligliv er imidlertid flere bydeler unna olje-adelens velstand.
ROGALAND TEATER
«Femti flotte år med Frode Kommedal»
Dramatiker/regissør: Tore Renberg
Scenografi: Arne Nøst
Komponist: Janove Ottesen
Med: Espen Hana, Marianne Holter, Gretelill Tangen, Marko Kanic, Ingrid Rusten, Magnus Knudsen Rostad.
Renberg har selv satt det hele i scene, med et velopplagt team av skuespillere rundt seg. Han treffer med replikker og karakterer. Det er situasjonskomikk med saftige verbale gift-piler, men også ømme blikk og såre observasjoner.
Ikke det at hverken form eller innhold er spesielt nytenkende; familien har vært dramatikeres største inspirasjon til alle tider, men Renberg dyrker nyanser og detaljer slik at karakterene blir særdeles gjenkjennbare personligheter. Nerven i stykket synliggjøres først i siste del, og før det har regissør Renberg latt det bli litt mye karikaturaktig leven på scenen.
Kort fortalt handler det om et ektepar i 40-årene, mannens mor som mor i samme hus (som hun eier), en metal-frelst sønn på 20, og hans yoga-kjæreste på samme alder. Nervene er noe frynsede både hos den ene og den andre, men familiens struktur settes virkelig på prøve da familievennen Geggi kommer på besøk etter to års ufrivillig opphold i fengsel.
Teamet på scenen spiller ut alle fasetter i et familiært mini-helvete. Gretelill Tangen er en verbal gift-pille av en svigermor, Marianne Holter er «offeret» og hakker videre på ektemannen som tusler rundt uten å bli sett - i alle fall ikke hørt - av noen. Hans trøst er safarikjeks og jobben som trykker av logoer og slagord på kopper, kar og T-skjorter. I Marko Kanic skikkelse er han en sjel du kjenner kraftig medynk for, der han tusler rundt i en T-skjorte med den symbolske påskrift «Vi trykker dine drømmer».
Legg til Magnus Rostad som klassisk eksempel på metal-digger og Ingrid Rusten som naiv, søkende yoga-frik, og Espen Hana som intens, skamløs sjarmerende i rollen som den rølpet «løgne løgnaren» Geggi, så har du en ramme som innbyr til saftig og slagferdig sosialrealisme.
Det er sist nevnte som trigger den skjøre familiefreden, han er katalysatoren som får trykk-kokeren til å boble over. I kjølvannet av det åpenbares mye sårbarhet, men også ømhet. Midt i alt det barske og komiske, er det en solid porsjon varme i Tore Renbergs familiedrama.
BORGHILD MAALAND