I «The Giver» er handlingen lagt til etter «ødeleggelsen», i et konstruert «perfekt» samfunn uten alt det onde i verden, uten vinnere og tapere, men hvor man også blir irettesatt dersom ord som «elsker» ramler ut av en: Språklig presisjon! ropes det fra alle rundt en. «De eldre» som styrer denne verdenen har også sørget for at alle får sin daglige sprøyte som tar bort alle følelser. Ikke helt paradiset likevel altså, alt fra denne verdenen er filmet i sort-hvitt i «kliniske» omgivelser: Det skapes en ekkel effektiv sekt-følelse, og jammen dukker ikke eks-scientolog Katie Holmes opp og forsterker den!
Filmens hovedperson er 16-årige Jonas som i likhet med andre jevnaldrende får tildelt en tilpasset «jobb» da han trer over i de voksnes rekker. Men i motsetning til vennene sine får Jonas en oppgave med langt større ansvar: Han blir «mottaker av minner», og skal som den eneste få innsikt i alt fra «den gamle verden» som eksisterte før alt gikk til helvete. Jeff Bridges er «giveren» av minner (ja, det er mye krøkkete oversettelser her, men har vanskelig for å se hvordan det kunne vært gjort annerledes), en vis, grå og mumlete lærd.
Dette er actiondrama for «Hunger Games»-generasjonen: Ganske polert, men laget med en inderlighet jeg tror vil snakke rett til hjertene på kjernepublikummet. Det er ikke fritt for litt pedagogisk teskjemating i starten av filmen og ikke sjelden er «The Giver» ganske pompøs. Men scenene som ligner Coca Cola-reklamer fungerer faktisk etter hensikten – dette er ungdommelig dystopi av habilt merke.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN