Henry Purcells korte opera «Dido og Aeneas» ble uroppført i 1689 ved en pikeskole i London. Veien til det noe mer folkelige Torshovteatret er lang. For teamet som har utgjort det siste årets Musikklab ved dette herlige teatret, er imidlertid ingen musikalsk sjanger til hinder for å bedrive kreativ musikalsk forskning.
TORSHOVTEATRET
«Dido + Aeneas»
Av Henry Purcell
Regi: Sigrid Strøm Reibo
Koreografi: Oleg Glushkov
Scenografi: Milja Salovaara
Musikalsk leder: Simen Revholt
Med: Ågot Senstad, Christian Skolmen, Bernhard Arnø, Lena Kristin Ellingsen, Kristian Støvind, Ole Willy Falkhaugan, Kristian Alm.
Resultatet er en forestilling med påfunn og viltre sprang, men der man likevel sitter igjen med et inntrykk av at man er mer imponert over skuespillernes evne til å leke med sjangeren, enn at innholdet egentlig har så mye å si.
Sammen med regissør Sigrid Strøm Reibo har Musikklab-gjengen tatt utgangspunkt i det opprinnelige; utkledd som jenter i skoleuniformer står de keitete foran publikum og forklarer hva operaen handler om.
Det er opera de synger, men det fremføres på teatrets premisser med humoren som grunnpilar. Og humor har vært dette laboratoriets styrke fra første stund, kanskje særlig i Ole-Ivars musikalen og i stumfilmkomedien «En folkefiende».
Veldig kort fortalt handler det hele om følgende: Dido er dronning i Karthago, Aeneas er romersk soldat. Den store kjærligheten oppstår, men Aeneas blir lurt i stry av noen ondsinnede hekser. Og alt ender fryktelig trist.
Det synges på engelsk, og hva som blir sagt er ikke alltid lett å skjønne. Men ved hjelp av tydelige gestikulasjoner, får vi med oss essensen.
Henry Purcells musikk innbyr ikke til publikumsfrieri på linje med foregående forestillinger. Den inneholder lite av det folk flest kjenner som «operasvisker». Derfor kreves det en skuespiller-innsats som gjør at fokuset er på det sceniske uttrykk. Det er godt ivaretatt av både skuespillere, dansere og musikerne.
De skifter sømløst mellom det å være skole-elever som spiller i operaen, og det å være personene i operaen. Elskovsakten mellom Ågot Sendstad og Christian Skolmen som Dido og Aeneas er en orgie i humoristisk sprell, Bernhard Arnø er fornøyelig keitete som fortellerperson mellom operaens akter, Lena Kristin Ellingsen synger nydelig sensuelt i sine ulike roller, og danserne fra Nasjonalballetten overbeviser.
Det er morsomt, uten tvil. Men mer som en del av et muntert eksperiment, enn som en forestilling som berører.
BORGHILD MAALAND