Altså, den mindre attraktive vennen i enhver gjeng, den man tør å snakke med når man egentlig vil nå fram til den langt lekrere vennen/venninnen. Det dreier seg om merkelappene ungdommene gir hverandre på high school, eller i hvert fall slik amerikansk high school-film har lært oss at de gjør: Nerdene, «gotherne», «babene» og sportskjekkasen. Sistnevnte kan bidra til hovedrolleinnehaver Mae Whitmans vei ut av «DUFF»-tilværelsen, dersom hun hjelper han med å ikke stryke i kjemi.
Whitman kan minne om en krysning mellom slackerkomedienne Anna Faris og «Girls»-skaper Lena Dunham. Forholdsvis mye jamring og «stakkars meg» med andre ord, men hun klarer etter hvert å sjarmere litt etter å ha oppdaget at hun altså er «DUFF». Vi aner at filmskaperne har ønsket å fremme budskapet«bare DU kan definere deg selv». Filmen fremstår imidlertid altfor ofte som om den er laget på (nett)mobbernes premisser, de gode intensjonene drukner litt i forsøkene på å være kule.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN