Teateranmeldelse: Lamme-snadder

Både som stekt lår og lammeskank ville de vært fortreffelige. Men best er de likevel med eller uten ull på Riksteatrets scene i den fargerike, sjarmerende lille forestillingen «Kjell-Aksel rocker».

«Kjell-Aksel rocker»

Dette er en forestilling for småfolk ned mot smokkestadiet, og den fungerer ypperlig som en munter musikalsk opplevelse; en fortelling som appellerer i løpet av de drøye 30 minuttene forestillingen varer.

At resultatet er godt, er ikke direkte overraskende. Kvaliteten er synlig i alle ledd, fra Cecilie Engers tekst, Stein Winges regi, musikerne og ikke minst dukkeførerne Stoesen og Wiulsrød.

Stoesen er drivkraften bak forestillingen og har skapt noen herlige lam og høner som bebor en bakgård i Oslo. Sammen med Wiulsrød puster hun liv i Kjell-Aksel og hans store flamme Iselin, og gjør dem til to skapninger som med dans, mimikk og stemme blir to små personligheter som garantert fascinerer publikum; også de som er langt forbi smokkestadiet.

Kort fortalt handler det om det langhårede lammet Kjell-Aksel som har rockebandet «Animal Farm» med kompisene Arild (en katt) og Matros (en kalv). De to sistnevnte er ikke dukker, men de høyst levende og velspillende musikerne Jørun Bøgeberg og Rolf Skoglund.

Kjell-Aksels energiske mor krever imidlertid at hennes rocka sønn skal klippe av seg alt håret. Ulla skal gis bort til sjefen i bakgården, den noe strenge, men ensomme fru Fredriksen. Hun må blidgjøres etter at Kjell-Aksel har jaget hønene hennes. Kjell-Aksel gruer seg fælt til dette, ikke minst fordi han er redd for at Iselin ikke vil være like glad i ham – uten gull.

Her er en dose av ungdommelig opprørstrang og undring over hvordan man oppfattes av andre. Er utseende det viktigste, eller ser man at det kan være gull selv uten ull.

Det er de enkle, men likevel vesentlige ting som ligger under i denne smilende vesle forestillingen.