Vi treffer igjen våre giktiske venner på husrom-og-hjerterom hotellet i Jaipur. Bortsett fra Graham (Tom Wilkinson), som la på røret i den første filmen fra 2011.
The Second Best Marigold Hotel
DRAMA/KOMEDIE
USA. Tillatt for alle. Regi: John Madden.
Med: Maggie Smith, Bill Nighy, Judi Dench, Richard Gere, Dev Patel
Det vil si: Vi treffer aller først den rørete Sonny (Dev Patel) og den bistre Muriel (Smith) i San Diego, der de forsøker å overbevise en amerikansk magnat om at det er smart å innlemme rønna deres i India i porteføljen deres med eksklusive «retirement resorts» – en fin anglisisme for «gamlehjem».
Kulturkonflikten er umiddelbart et faktum. Amerikanere tror jo at de aldri skal dø. Og verre: De forstår seg ikke på te.
Møtet får nokså raskt konsekvenser i Jaipur, da en sølvrev av en amerikansk herremann sjekker inn på det «beste» hotellet i byen. Guy Chambers (Richard Gere) er forfatter, sier han, i India på et slags maskulint «Eat, Pray, Love»-opplegg. Men Sonny, den tåpen, mistenker at han er en spion utsendt av det amerikanske selskapet for å inspisere hotellet før det eventuelt kjøpes.
Det er duket for kryping for gjesten, noe som i lange stunder reduserer Sonny til et indisk svar på Basil Fawlty i «Hotell i særklasse».
Gere, stakkar, har en utakknemlig rolle. Han spiller i praksis et kjøttstykke. «Se i nåde til eggstokkene mine!», stønner Madge (Celia Imrie).
Flere forviklinger? Ja jøss – i hopetall. Norman (Ronald Pickup) «bestiller» i vanvare et attentat på sin Carol (Diana Hardcastle). Sonny, som står på spranget til å gifte seg med den smellvakre Sunaina (Tina Desai), blir grepet av tåpelig, klønete sjalusi da den kjekke, rike Kushal (Shazad Latif) kommer tilbake til byen. Evelyn (Dench) og Douglas (Nighy) klarer liksom aldri å få ut finger’n og falle i hverandres armer.
Med mer. «The Second Best Exotic Marigold Hotel» er en nokså komplett farse, delt opp i «episoder» á la en situasjonskomedie på TV.
Sjalusidramaene føles så meningsløse at det er ganske irriterende. Og måten den gamle kolonimakten fremstiller enkelte indere som korrupte og ryggradsløse, er ikke bare grei. «Visdommen» vi blir servert fra de gamle, høres som regel ut som snusfornuftig ukeblads-mumbojumbo.
Men. Det er grenser for hvor verdiløst det kan bli å se kremskuespillere som dette ta seg en fortjent ferie på film (Bill Nighy ser for øvrig helt vilt cool ut). Den avsluttende indiske bryllupseremonien til sist er langt over toppen, men virkelig noe for øyet likevel.
Det er dessuten fint å se eldre mennesker som ikke bare er kjærlighetssøkende – men jammen ganske kåte også.
Pensjonistene nå til dags!
MORTEN STÅLE NILSEN