Filmanmeldelse: Dirk Ohm

I enkelte sekvenser aner man en fascinerende tanke-lek om illusjoner, virkelighet, hva man ser og hva man tror man ser.

Dirk Ohm - Illusjonisten som forsvant

Men historien som er vevd sammen rundt det hele, er skuffende lite engasjerende. Til det er det for mange diffuse tråder.

Vår eneste Gullpalmevinner, Bobbie Peers, (kortfilmen «Sniffer» fra 2006) har fått manusforfatter Bjørn Olaf Johannessen som makker til å lage en historie basert på den tyske illusjonisten som forsvant sporløst på Grong i 2003.

I denne fortellingen forsvinner en jente, Maria, omtrent samtidig som Ohm blir funnet nesten ihjelfrosset i en bil i den nord-trønderske vinterkulda. Ohm overlever, og tar trylleoppdrag på hotellet. Samtidig håper Marias foreldre at illusjonisten er i stand til å «se» deres bortkomne jente.

Etter en altfor lang og handlefattig innledning begynner filmen å leve et mer fascinerende liv. Dirk Ohms dragning mot illusjonen av Maria; hans fabuleringer om hennes nærvær innbyr til assosiasjoner om tankens potensielle kraft.

August Diehl gjør mye ut av de få informasjoner filmen egentlig gir om Ohm. Han viser oss en desillusjonert illusjonist som er bedre i å trikse for sitt publikum enn å takle egne problemer.

Kontrasten mellom de litt drømmeaktige sekvenser og den konkrete handling i bygda skurrer og oppleves noe konstruert. Det samme gjelder deler av dialogen, som i blant har en i overkant traust undertone.

Men Peers og hans team er gode på de visuelle observasjonene av mennesker og natur i et goldt vinterlandskap.