DRAMA
«KORSVEIEN»Tyskland. Regi: Dietrich Brüggemann. 11 år. MED: Lea van Acken, Franziska Weisz, Florian Stetter.
Påsken er pasjon; lidelseshistorie, Jesu lidelseshistorie. Den rører ved mange strenger, utvilsomt også ved noen potensielt farlige tolkninger, fordi den grunnleggende historiens ekstreme utgangspunkt og ekstreme utgang bærer i seg muligheter til ekstreme tolkninger og ekstreme konsekvenser.
«Korsveien» er en film om religiøs ekstremisme. Siden religiøs ekstremisme som begrep den siste tiden som regel har vært koplet til islam, er det både tankevekkende og meget fruktbart å flytte blikket til vår nære kulturkrets, den kristne.
Miljøet i denne filmen er tysk, en ekstremt konservativ og rigorøs katolsk utgruppe, som i lange perioder har stått i uforsonlig strid selv med Paven. Viktigere, her, er kravene til menighetens medlemmer: En fullstendig hengivelse til en meget streng fortolkning av hvordan man skal leve som troende:
En gruppe konfirmanter blir forkynt «den smale vei» av en nidkjær, ung prest. Her er grensene trange! Men den unge Maria er den enste som tolker kravene helt bokstavelig: Hun er villig til å ofre seg selv for Jesus for å redde en utviklingshemmet bror.
Marias ekstremisme er en implosjon; den skader ikke andre - hun er, sånn sett ingen illgjerningsperson. Men livet blir umulig; hun vil oppfylle alle krav. Og når alle krav - inkludert å «hedre og adlyde» en åpenbart mentalt syk mor - også støttes av hennes kirke og presten i hennes skriftestol, finnes det egentlig ingen redning.
Korsveien er et katolsk begrep, en anskueliggjøring av Jesu vandring med korset på «Lidelsens vei» (Via Dolorosa) fra dødsdommen var avsagt av Pilatus, til han var fremme på retterstedet, Golgata. Det er 14 «stasjoner» underveis, noen belagt i Bibelen, andre tradisjonsforklart.
Selv om utgangspunktet her er tysk og katolsk, er det ingen grunn til å avskrive den religiøse nidkjærheten og de umenneskelige troskravene. De finnes også i Norge, de finnes også innenfor norsk kristelighet og innenfor andre religiøse retninger i vårt land. Dette er allment stoff, dette er allmenne paradokser: Grensen mellom den beundrede, «rette» tro og sykelige faktiske utslag, kan være hårfin. Norsk psykiatri er gjennom årene full av en avsporet religionsforståelse som har ført til alvorlig sykdom og omfattende livsudugelighet.
Det høres utrolig dystert ut. Men filmen er faktisk ikke det. Den har riktignok sin helt egne stil; jeg tror kameraet bare blir flyttet i tre av de 14 sekvensene filmen består av. Resten er tablåer spilt innenfor helt fast rammer. Det gir en spesiell konsentrerende effekt, som kler stoffet maksimalt. Og skuespillerne er rett og slett noen funn; unge Lea van Acken er hypnotiserende både i sin menneskelighet og i sin hengivelse.
Denne filmen er lett å avvise for dem som ikke bryr seg om religion overhode. Noen vil bruke den som en skrekkhistorie, og bare dét. Det er synd; da går man glipp av en klok og meningsfull innsikt om et uhyre komplisert, men svært viktig område for ufattelig mange mennesker.
Uansett burde filmen være obligatorisk for troende mennesker, og særlig for dem med oppdragende og forkynnende oppgaver.
JON SELÅS