Her hjemme er nok krimforfatteren Wilson fremdeles mest kjent for «Et lite drap i Lisboa» og «Den blinde mannen i Sevilla» om drapsetterforskeren Javier Falcón.
Men nå har han skiftet persongalleri, og «Dere finner meg aldri» er den andre boken med den britiske kidnappingseksperten Charles Boxer og hans fraskilte kone Mercy, som er politietterforsker.
I det boken begynner er deres felles 17 år gamle datter Amy i ferd med å ta den ultimate tenåringshevnen over håpløse foreldre. Hun bestemmer seg for å forsvinne sporløst, og takket være sine foreldres spesialkompetanse vet hun også ganske godt hvordan akkurat det skal gjøres. Leseren tas med til et voldelig narkomiljø i Madrid, der et kvinnelik kort tid etter blir funnet partert og dumpet i elven. Med Amys pass skjult i jakken.
I stedet for å la boken bli en ren oppklaringshistorie, lar Wilson handlingen utvikle seg i uventede retninger. Mercy etterforsker blant annet kidnappingen av 10-åringen Sasha, en sak som skal vise seg å peke mot de innerste russiske maktsirkler. Med forgreninger både til presidentkontoret i Kreml og giftdrapet på varsleren Alexander Teresjenko.
Robert Wilson er en mester i å la spenningen bygge seg gradvis opp, intensiteten øker så å si fra side til side. I takt med overraskelsene.
Personskildringene hans er preget av paradokser: han er både ubarmhjertig og menneskekjær, usentimental og følelsesladet på en og samme tid. Han legger ikke fingrene imellom når det gjelder hva folk kan gjøre mot hverandre – også foreldre og barn. Samtidig viser han frem flere til dels overraskende glimt av menneskelighet hos karakterene sine.
Bok
414 sider
Kr. 379
Gyldendal
Språket er for det meste nøkternt og deskriptivt, noe som også er med på å øke effekten i det han skildrer.
Det eneste som trekker ned er noen litt stive og oppstyltede dialoger. Men de kan neppe lastes oversetteren Inge Ulrik Gundersen, som ser ut til å ha gjort en solid jobb.