Anslaget for denne boken er lovende: En ukjent avtale mellom Norge og Sovjetunionen setter den norske suvereniteten over øygruppa i fare, og kan utnyttes av dagens russiske regime i deres aggressive utenrikspolitikk.
Bakgrunnen skal finnes i begivenheter på 1920-tallet, der forfatteren på kreativt vis bruker reelle historiske personer – politikere og embedsmenn – for å bygge en intrige. Stikkord er utpressing, blant annet trues det med å «oute» den norske utenriksråden som homse.
Og baron Fritz Wedel Jarlsberg, mannen bak Svalbardtraktaten, er visstnok bifil. For ikke å kompromittere regjeringen og dens embedsmenn, lar norske politikere seg presse til å inngå en avtale som i 2020 vil gi russerne herredømme over Svalbard.
Russernes eksemplar av det sensasjonelle dokumentet forsvinner imidlertid etter en dramatisk agentjakt i Stalins Sovjet, bare for å dukke opp nesten hundre år etter hos den norske agentens oldebarn. Hun er prest på Svalbard, og en kveld blir hun gjenstand for pågående oppmerksomhet fra en kjekk russer. Og da har vel den oppmerksomme leser allerede gjettet seg frem
til hvilket ærend, utover det erotiske, han er ute i.
Bok
480 sider
Kr. 369
Cappelen Damm
Bokens svakhet er nettopp at det blir for enkelt å forutse hva som skal skje i neste omdreining av handlingen.
For selv om Per Arne Totland har skrevet en innholdsmessig gjennomarbeidet spenningshistorie, med både tids- og stedskoloritt og frisk litterær bruk av også dagens politiske ledere, holder ikke boken helt mål språklig.
Det blir for mange klisjeer, enkle utveier, naive replikkvekslinger og for mye patos – særlig mot slutten. Slik har det seg at en frisk og fartsfylt start ender i en slapp og langtrukken slutt.