Bokanmeldelse: Cilla og Rolf Börjlind: «Svart daggry»

Et rystende innblikk i en verden som (heldigvis) er fjern for mange.

To fargede adoptivbarn blir funnet drept. Gjerningsmannens DNA knytter de to drapene sammen – og har også forbindelse til to selvmord på 70-tallet.

Politiet leter etter den skyldige i et miljø befolket av selverklærte rasister, voldelige nynazister og ufyselige nettmobbere.

Jeg liker etterforskerne – den tidligere politimannen og uteliggeren (!) Tom Stilton, den nyutdannede idealisten Olivia Rönning og den joviale, erfarne Mette Olsäter fra Rikskrim.

Boken har i mine øyne to svakheter:

Henvisningene til og oppklaringen av uløste mysterier fra de to foregående bøkene, føles påklistret og forstyrrende. De dramaturgiske broene fra bok til bok forvirrer mer enn de engasjerer.

Slutten innfridde ikke. Selv om alle tråder møtes – både de fra fortiden og i oppklaringen av de grufulle barnedrapene – vikler det hele seg til. Riktignok er sluttkapitlene thriller-spennende, men den psykologiske «forklaringen» på barnedrapene fremstår lite troverdig og skuffende klisjéaktig.

På sitt beste er «Svart daggry» spennende og m

edrivende – og effektivt fortalt av to ringrever som er vant til å skrive film- og tv-manus. Det merkes.

Cilla og Rolf Börjlind flytter ingen kriminallitterære merkesteiner, men det meste av håndverket er solid. Og spennende er det, hele veien fra start til mål. Kanskje aller mest: til ettertanke.