Tenåringsdystopien, basert på en storselgende romanserie (her Veronica Roths), har for lengst rukket å bli en klisjé.
Men den er mindre av en klisjé enn superheltfilmen, for eksempel, og nesten alltid noen avgjørende hakk smartere. Det gjelder også «Insurgent», oppfølgeren til fjorårets «Divergent».
Dette sagt, så er materialtrettheten til å ta og føle på i løpet av en den første av de to timene. Den nå foreldreløse Tris (Woodley) er fortsatt på flukt fra den utspekulerte Jeanie (en uvant monoton Kate Winslet). Hun og «hunken» Four (James) gjemmer seg blant de Uselviske, en av de fem «fraksjonene» som unge mennesker deles opp mellom i denne postapokalyptiske fremtiden. Men som Tris, en Divergerende, transcenderer (hun passer inn i alle kategoriene).
Jeanie har en mystisk dings, en boks med et budskap fra forfedrene. For å få åpnet den, trenger hun en divergerende. Hun trenger Tris, og legger en felle.
Woodley er en appellerende skuespiller, om enn ikke en actionheltinne av det dødsforaktende Jennifer Lawrence-kaliberet. Det angivelige heite forholdet mellom henne og Four, gnistrer knapt – det er mer fyr i scenene hun har med filmens femtekolonnister.
«Insurgent» lider lenge under det som oppfølgere av denne typen gjerne lider under: En følelse av transportetappe, og av å se den samme filmen én gang til, uten «kicket» det er å bli introdusert for universet for første gang. Filmen gjør seg skyldig i å skusle bort de anselige talentene til både Winslet og Naomi Watts.
Men den siste timen er overrumplende god – «Hunger Games» møter badtrip-science fiction á la «Inception» (2010) og «The Matrix» (1999).
Her blir «Insurgent» dessuten et meget sjeldent eksempel på effektiv utnytting av 3D-teknologien. Stundom er det som å være om bord i en god berg-og dalbandesimulator.
MORTEN STÅLE NILSEN