Det mest oppsiktsvekkende med Disneys siste «live action»-gjenfortelling av et av eventyrene de i sin tid annekterte i animasjonsutgave, er fargene.
EVENTYR
«Eventyret om Askepott» («Cinderella»)
USA. Tillatt for alle. Regi: Kenneth Branagh.
Med: Lily James, Cate Blanchett, Richard Madden.
Jeg mener – wow. «Eventyret om Askepott» er i sannhet en regnbue, full av farger så vibrerende at de nesten må kunne karakteriseres som «psykedeliske».
Man skulle tro at Kenneth Branagh – gutten som ville bli Laurence Olivier – hadde misforstått oppdraget dithen at han skulle filmatisere «Alice i eventyrland». Eller at Tim Burton hadde lusket i kulissene.
Tilhengere av rokokkokjoler vil dåne av begeistring. «Eventyret om Aspeottt» er i praksis et påkostet kostymedrama – for barn.
Alle kjenner historien. Og som var tilfellet med Disneys film fra i fjor, «Tornerose»-forløperen «Maleficent», kan det så visst innvendes at eventyret er for enkelt for en nesten to timer lang film. Det er rett og slett ikke nok story her, til å rettferdiggjøre spilletiden.
Branagh arbeider flittig for å oppveie for denne svakheten. Dels i form av den visuelle overdådigheten (den berømte ballscenen er bare toppen på den anselige bløtkaken). Og dels i form av å tvære ut tablåene – hjulpet av gode, overveiende britiske skuespillere.
Det unge paret – vakre, men litt kjedelige Lily James, samt kjekkasen Richard Madden (det ser ut som om han har dobbelt så mange tenner som oss vanlige folk) – har riktignok litt problemer med å henge med i utstrålingssvingene. De fungerer OK for øyet, men blir utkonkurrert av de som har bestemt seg for å ha det gøy.
Cate Blanchett har knappen merket «camp» trykket ekstra godt inn, og begår et imponerende stykke fysisk skuespill. Ikke siden slangen Sir Hiss i «Robin Hood» har jeg sett noen bøye seg dypere, og fjeske mer intenst, overfor personer av kongelig byrd. Det er nummeret før hun vasker gulvet foran dem med tungen. Helene Bonham Carter spiller «den gode fe» som om hun var en litt mer edru Edina i «Absolutt fabelaktig».
Også Sophie McShera og Holliday Grainger koser seg fælt som Askepotts to møkkakjerringer av noen stesøstre.
Regissøren er ikke engstelig for å melke historiens erotiske potensial. Tenåringer kommer til å miste det i det den unge prinsen smetter hendene sine rundt Askepotts midje for første gang. For ikke å snakke om scenen der han setter på henne glass-skoene.
I det hele tatt: «Askepott» blir en hit. Amerikanske jentunger kommer til å mase vettet av foreldrene sine for å få lagt sommerferien til et eller annet sentraleuropeisk land med mange slott – akkurat slik de maste om å få dra til Norge etter «Frost» (2013). Og Disney kommer til å selge mange rosa og lyseblå prinsessekjoler. Det er selve hovedpoenget med denne filmen.
Ideologisk sett er «Eventyret om Askepott» ett hundre prosent regressiv. «Vær snill mot dyr og vær pen, og gift deg med en prins», prediker den til våre unge jenter. Da gjør det ikke noe om hele verden er grusom mot deg først.
Pressevisningen der undertegnede så den, falt på mandag 9. mars – én dag etter kvinnedagen. Det føltes brutalt ironisk, og ikke på den gode måten.
Faktum består: Et overveldende flertall i filmens målgruppe, jenter i førpuberteten – kommer til å spise den opp. Ja, og så én voksen mann: Ari Behn (42).
MORTEN STÅLE NILSEN