Bokanmeldelse: H.K. Fauskanger: «Skamtegnet»

Det er morsomt tenkt, og konsekvent gjennomført både når det gjelder intrigebygging, tidskoloritt og språkføring. Men det blir også etter hvert langtekkelig, overtydelig og oppkonstruert.

Handlingen starter på den mest klassiske måten av dem alle: Et gammelt dokument blir åpnet i 2014, og viser seg å avsløre en dramatisk historie lagt til 1905 og nedskrevet mange år senere.

Vi møter her den unge embetsmannen Oskar Prods Brattenschlag. Han har nettopp tiltrådt en underordnet stilling ved statsminister Christian Michelsens kontor, og blir høsten 1905 mer eller mindre frivillig involvert i de dramatiske Karlstad-forhandlingene om Norges selvstendighet fra unionen med svenskene.

Det foregår høysensitive samtaler også i Kristiania, og snart blir statsministerboligen «Villa Parafina» og andre adresser i fredelige Homansbyen åsted for dramatiske begivenheter. Noen myrdes på grusomste vis, andre mener seg forfulgt av menneskelignende uhyrer. Alt dette er hendelser som truer med å få storpolitiske konsekvenser.

Samtidig setter et mystisk innbrudd på Universitetet vår venn Brattenschlag på sporet av sekten ariosofene, som igjen er nært forbundet med datidens motebevegelse teosofene. Bokens tittel henspiller på et av de underlige symbolene de dyrker, også kjent som solkorset, svastikaen eller rett og slett hakekorset.

Da også hans egen familie blir angrepet, ser Brattenschlag seg nødt til å legge ut på en ferd til Bern der solkorsdyrkere og andre fanatikere har satt hverandre stevne. På dette tidspunktet i handlingen har vi tatt del i en ganske fornøyelig uthengning av ariosofenes og teosofenes tankegods, og et foreløpig klimaks i handlingen.

Men forfatteren sier seg ikke fornøyd men dette. En ny omdreining skjer da Brattenschlag og hans følgesvenner tvinges med på en jakt etter gotergull ved Sunnmørskysten. Det ender med dunder og brak, og en sunket skatt ved Stadthavet.

Bokens handling er egentlig altfor tettpakket til å la seg gjengi i et kortfattet format, og inneholder en rekke flere elementer enn det som er nevnt her. Det er også «Skamtegnets» største problem som spenningsbok.

Den er så ordrik, med så mange detaljerte og forklarende partier underveis, at leseren føler seg mer utmattet enn egentlig underholdt. Tidvis fornøyelig som sagt, men milevis unna det som egentlig kan kalles krim i 2015.

Konklusjonen må derfor bli: For de svært spesielt interesserte.