Krim
Jo Nesbø: «Blod på snø, kapittel 1»
Aschehoug
Møt Olav Johansen. Yrke: ekspeditør.
Åpningskapittelet i «Blod på snø» tar oss med til en kald, snøfylt og mørk vinterkveld rett før jul i 1975. Stedet er Oslo, og Olav Johansen er i ferd med å gjøre det eneste han ifølge seg selv er god til: å ekspedere. I denne sammenheng er det et litt penere ord for å ta livet av andre.
Olav Johansen er storkjeftet og bløthjertet, og helt ute av stand til å utføre andre hederlige kriminelle gjøremål som for eksempel ran, fluktbilkjørring, narkotikahandel eller hallikvirksomhet. Det han behersker er å sende andre over til de evige jaktmarker. Det gjør han etter ordre fra sin sjef, heroinhandleren Daniel Hoffmann. Denne kvelden får han beskjed om et nytt oppdrag. Han skal ekspedere sjefens kone. Det liker han dårlig.
Der stopper handlingen i første kapittel, og vi må altså vente enda noen dager før vi får ta del i resten av historien i «Blod på snø». Anslaget er greit det, mest av alt minner det om en sjangerlek i øvelsen «hardkokt krim», fortalt i jeg-form. At boken skal fremstå som å være skrevet av den fiktive forfatteren Tom Johansen på 1970-tallet, kan kanskje forklare det uvant slurvete språket, med mange a-endelser og en utpreget muntlig form. Jo Nesbø har fått plass til mye informasjon på de første 10 sidene.
Det er lov å glede seg til fortsettelsen. Det tar seg nok opp.
SINDRE HOVDENAKK
VG anmelder hele boken onsdag, dette er kun en vurdering av første kapittel.