Premiere: «Trollmannen fra Oz»
Sted: Hålogaland Teater, Tromsø
I rollene: Agnete Johnsen, Anneli Drecker, Per Kristian Fox Trollvik, Marius Lien, Svein Harry S. Hauge, Veslemøy Mørkrid m.fl.
Regi: Jon Tombre
Scenografi: Lawrence Malstaf
Musikk: Hans Magnus «Snah» Ryan
Mange har sett frem til The Blacksheeps-vokalist Agnete Johnsens scenedebut etter finaleplass i «Stjernekamp» for to år siden og seier i «Skal vi danse» i fjor. Karakteren må bli mer enn bestått.
Egentlig skulle vi ønske at hun både sang og danset mer. Rollen som Dorothy i klassiske «Trollmannen fra Oz» gir et mer spenstig spillerom enn hun viste under premieren torsdag kveld, men vi skal heller ikke glemme at det kan ha vært noen nerver (og forkjølelse?) inne i bildet den aller første kvelden.
Johnsen treffer imidlertid blink med sitt naturlige og jordnære scenevesen. Hun har en stille utstråling som avslører et talent også for scene, spesielt når hun er på sitt mest ekte og undrende. Da fanger hun oppmerksomheten både til tolvåringen, samt dennes foreldre og besteforeldre i salen.
Men hun fremstår ikke som stykkets stjerne, selv om hun har hovedrollen. Denne utgaven av «»Trollmannen fra Oz» vil ikke bli husket for enkeltprestasjonene, men som en ensemble-seier.
Hennes bestevenn på scenen er hunden Toto, spilt av Anneli Drecker som altså stort sett krabber på alle fire så lenge stykket pågår. Heller ikke her har Hålogaland Teater gjort nok ut av hvilken vokalist de har i stallen. Dreckers sangrolle begrenser seg dessverre til ymse samiskklingende mellomstikk og annenstemme til Agnete Johnsen.
Akkurat den sammensmeltingen er iallfall uendelig vakker i stykkets signaturmelodi, «Over regnbuen», innledningsvis, men dessverre blir det irriterende nok - nesten provoserende - ikke så mye mer å høre fra stemmene deres sammen.
Og når vi først er inne på celebre artister som ikke blir nok brukt, så skal du iallfall ikke vente deg en Motorpsycho-opplevelse, selv om Hans Magnus «Snah» Ryan har skrevet musikken.
Snarere har Snah vært tro mot teatermusikken, men gir oss iallfall noen positive Charlie og sjokoladefabrikken-vibber i første akt som understreker det drømmende og fantasifulle som hele denne historien er gjennomsyret av.
Og da er vi inne på stykkets genistrek; scenografien i første akt. Den er så full av overrumplende effekter - et oppblåst teppe som illuderer storm, et syttitalls lykter i alle regnbuens farver (selvfølgelig) og staver som kastes brått ned fra taket for å skape en skog av valmuer, for å nevne noe - at man som tilskuer glemmer nesten tid og sted.
Da er det teaterkunst.
Legg så til fantastiske kostymer og et par ustyrtelig morsomme hekser - både den gode og den onde - og du får en surrealistisk og nær magisk førsteakt med et tempo som gjør at du nesten banner når det blir tyve minutter pause.
Dessverre faller mye av magien i andre akt. Scenografien blir mer stillestående - selve livet forsvinner - og det endelige møtet med trollmannen blir en real nedtur etter den strabasiøse og spennende ferden mot Oz før pausen.
Ironisk nok er det når svarene blir helt konkrete at denne eventyrlige fantasihistorien ramler litt sammen.
Kanskje hadde vi lyst til å drømme videre og unngå virkeligheten litt til? I Tromsø er iallfall muligheten der den første timen!
STEIN ØSTBØ