Filmen vi snakker om er «Mary Poppins» (1964), som forteller musikalsk og fargesterkt om en av filmhistoriens best kjent og magiske barnepiker.
Gigantene involvert er selveste Walt Disney (Tom Hanks) og forfatteren av den originale boken, britiske P.L. Travers (Emma Thompson).
Disney skal ha forsøkt å få til en filmatisering i 20 år før han lykkes. Travers var nemlig svært så skeptisk til å la en pengegrisk, overfladisk og alltid lettbent - etter hennes oppfatning - amerikaner mishandle hennes historie.
I denne filmen møter vi en svært så ydmyk og romslig Disney. Og en svært så striks Travers. Begge deler er selvfølgelig tolkninger, som man skal tvile på - mildt sagt.
Likevel er det et faktum at mye i det kompliserte møte mellom de to og vanskelighetene med å stable filmen på bena, er godt dokumentert. Blant annet fordi Travers insisterte at møtene der filmen ble utviklet, skulle tas opp på bånd. Og båndene eksisterer fortsatt.
Historien har utvilsomt både gode og interessante sider. Sannhet eller ikke; den er også underholdende og velspilt.
En film som så til de grader beveger seg i de mest sentrale kretser i amerikansk filmhistorie, burde utvilsomt vært brennhet Oscar-kandidat. Men den fikk ikke en eneste nominering.
I mine øyne er den store svakheten at den blir så enormt overtydelig. I sitt forsøk på å belyse en tilknappet, gyselig kontrollerende og på mange måter dypt ufordragelig forfatter, går man bramfritt rett på en vanskelig barndom og et farskompleks på størrelse med Australia. Mens Walt Disney selv utpekes til rollen som verdens mest forståelsesfulle psykoterapeut.
Og når alt for lite overlates til fantasien i en historie som dypest sett handler om fantasi, må det bli noe trekk for plumpe overfortolkninger.
JON SELÅS