KONSERT: Backstreet Boys
STED: Oslo Spektrum
PUBLIKUM: ca. 7500
AKTUELT ALBUM: «In A World Like This»
Backstreet Boys tar selvpromotering på det største alvor. De spiller sin egen musikk over PA-anlegget før konserten begynner, og bruker videoskjermene til å reklamere for «VIP-pakken»: «Meet the guys!». «Watch the sound check!». «Get on stage!». Fanklubbmedlemmer har mulighet til å «party with» guttene etter konserten.
De er vel kloke av andres skade. Veldig få boyband kan støvesuge et marked slik Backstreet Boys støvsuger Norge i disse dager, med konserter i Stavanger på lørdag og Oslo i kveld, og dernest Trondheim og Bergen. 21 år etter oppstarten og 15 år etter glansalderen.
Når et boyband først skal klare noe slik, er det OK at det er Backstreet Boys. Det finnes mange dårligere.
Sceneproduksjonen er glammete og Vegas-klar. Backstreet Boys sparer vel endel på å ha all musikken «på boks». Ingen oppmerksomhetssyke trommeslagere eller tjukke bassister å betale - kun de fem orignalmedlemmene, iført hvite - eller var det lyseblå - Moods Of Norway-dresser og blankpussede smokingsko. Scenen spraker horehusrødt i åpninglåten «The Call», og salen eksploderer i den reneste Biebermaniaen. Aner man et fnugg av ironisk distanse i publikum? Ja, et fnugg. Men ikke så mye mer enn det.
Alle er slanke. Ingen har mistet håret. Dansekoreografien er mer charmeskole á la Motown i 1965 enn «moderne urban». Så alle fem henger med i svingene. Backstreet Boys var alltid ganske dydige. På grensen til «elegante». Det er derfor de fortsatt kan holde på med dette her. Kanskje kan de gjøre det om 10 år også.
Les også: Synger til panda-babyer
Bandets beste smørsanger, Brian Littrell, virker å være forkjølet. Han har i alle fall en svakere stemme enn sist han sang i Oslo Spektrum (da Backstreet spilte her i tospann med New Kids On The Block). Nick Carter er, som alltid, den mest klysete. Det var selvfølgelig han som var de flestes favoritt i hine hårde.
A.J. McLean drar mye av showet. Han er full av tatoveringer, og har sikkert en motorsykkel i garasjen. Men han virker å være over den verste midtlivskrisen nå. Han har anlagt en frekk mustasje- og helskjeggkombo som får ham til å se ut som en blanding av en ortodoks jøde og Kaptein Krok.
Hun som sitter bak meg er ikke særlig begeistret hver gang bandet introduserer «en låt fra vårt nye album», à la «Permanent Stain», «Breathe» eller «Madeleine¿. «Nei! Nei, nei, nei!», stønner hun. Forståelig kanskje, men litt urettferdig også. De nye sangene er relativt gode. Men OK - de gamle er eldst. «All I Have To Give» illustrerer endog boybandsjangerens røtter i doo wop.
En videofilm med barnslige intervjuer annonserer et garderobeskift. «Gutta» kommer tilbake i jeans og skinnjakker. Den i noen år fortapte Backstreet Boy, Kevin Richardson, blir sendt ut på scenetungen for å levere en slags botsøvelse. En livvakt, «Q», som døde i fjor, får ett minutts stillhet på scenen. Norge får sitt: Moods On Norway! «Take On Me»! «We Got It Goin' On» er et perfekt destillat av all boybandmusikk. «I've got a lady boner!», skriker hun bak meg.
Det akustiske settet - alle popartister som ikke er kjent for å spille noe som helst akustisk, MÅ ha et akustisk sett nå om dagen - går greit. De høres til forveksling ut som Eagles. I det hele tatt: Backstreet Boys synger fint, og solosangen er «live». De mer komplekse korharmoniene er åpenbart ikke det, bortsett fra i dette kassegitar- og perkusjonssettet. Det er kommet et sekstitalls damer opp på scenen. «VIP»-folket. De blir sittende uvirksomme, stakkars.
«Kanonene» forsetter å komme, kløktig ispedd det nyere stoffet: «I Want It That Way», «Quit Playing Games (With My Heart)», «Shape Of My Heart». Helt til sist: «Everybody (Backstreet's Back)» og «Larger Than Life».
Gruppen spøker mye om hvor gamle de er, hvordan leddene verker og hva det «betyr» å «være en voksen mann i et boyband» (la meg forklare: det betyr penger i banken). Alt det der føles unødvendig. Backstreet Boys har ikke egentlig noe å skamme seg over. Ikke engang det nyere materialet.
Det blir hyling og skriking i Trondheim i morgen, og Bergen i overimorgen, også.
MORTEN STÅLE NILSEN