For å holde oss til værterminologien var det hverken de store høytrykk eller lavtrykk i dette programmet. Sånn passe grått og kjedelig. Akkurat som været ofte er mange steder i Norge.
I turbofart Norge rundt
Når det ikke var grått, ble det heseblesende. Man skulle nesten tro at Eli Kari Gjengedal i beste Carola-ånd er «fanget av en stormvind» der hun i turbofart reiser land og strand rundt for å finne ut hvordan været påvirker folk.
Et godt utgangspunkt
Alle snakker om været, alle er opptatt av det. Det burde være et godt utgangspunkt for en TV-serie. Men det spørs om ikke NRK og Eli Kari Gjengedal gaper over litt for mye der hun farter fra den ene landsdelen til den andre, fra den ene årstiden til den neste - og nærmest dekker det meste i løpet av noen hektiske minutter. Både spørsmål og svar blir hengende litt for mye i løse luften og blåser litt for fort bort.
Uforståelig
- Hvert program går direkte fra et sted i landet som blir bestemt ut fra værvarselet fra gang til gang, heter det i programomtalen.
Et prisverdig utgangspunkt. På den måten kan det skape en nerve og en nærhet til dagen og dagens vær, men det blir veldig halvveis, ja nesten litt uforståelig hvorfor vi skal dras ut av vintermørket på kontrastenes Finse - og til været året rundt Norge rundt hele tiden.
Morsomme lueskift
Det blir dyre og lett malplasserte mellomstikk av sånt. Kanskje burde ikke programmet skifte like fort som været kan skifte - og meteorolog John Smits kan gjerne tildeles en større rolle enn bare å skifte lue mellom innslagene. Innslag som for øvrig ble ganske morsomme.
Morsomt var det også med et gjensyn med det gamle værkuben som forsvant fra TV-skjermen i 1987. Absolutt et artig innslag som det helt sikkert blir spilt enda mer på i programmene som kommer.
Kan håpe på et gløtt av sol
Og i motsetning til været, kan man faktisk gjøre noe med «Værbitt». Kanskje kan vi til og med håpe på et gløtt av sol i alt det grå.
JØRN PETTERSEN