Konsertanmeldelse: Thirty Seconds To Mars

KONSERT: Thirty Seconds To Mars
STED: Oslo Spektrum
PUBLIKUM: 3400
AKTUELT ALBUM: «Love Lust Faith + Dreams»

Alt det andre artister og band sparer til forestillingens siste halvtime, brenner Jared Leto og hans Thirty Seconds To Mars av i løpet av den første.

Han deler publikum opp i to flanker, for å sjekke hvem som kan «skrike høyest». Han befaler oss å «jump, jump!» og «make some noise» ustanselig. Ber oss om å veive med armene. Setter flomlyset på oss ute i salen.

De store, fargesprakende ballongene - fylt med konfetti, hurra! - kommer svevende inn over publikum allerede på tampen av sang nummer tre, «This Is War». Det er mer konfetti i kanonene.

Han tar publikummere opp på scenen, og skryter uhemmet av Oslo og Norge og hvor utrolig pene vi er. «Dere har vel bare sex hele tiden», sier han, flørten. Han veiver med et norsk flagg.

Strategien er å stimulere til full underdanighet fra første sekund, og han er ingen fusker i faget. Det er først når det er gått en stund, og triksene er brukt opp, at tempoet avtar.

Åpningsvignetten «Birth» er en pompøs klagesang. Leto er kledd i sin vanlige tunika, og vifter med en baseballkølle på sin vei ut på scenen. Han har utstråling, ingen tvil om saken - halvt sørstatspredikant og halvt Jim Morrison.

Han er 42 år, og burde egentlig vite bedre. Men han har nå en gang bygd seg dette absurde rocksirkuset, sammen med den ett år eldre broren Shannon (trommer) og gitaristen Tomo Milicevic, og er fast bestemt på å ha det gøy i det.

Det er en aura av kult rundt Thity Seconds To Mars, i den religiøse betydningen av ordet.

Musikken de lager er komplett ubetydelig, en saus av «emo», industriell rock, «nu metal» og god, gammeldags arenarock, dandert med latterlige tekstklisjeer. De enorme korarrangementene som preger platene deres (spesielt den forrige, «This Is War»), kommer mindre til sin rett i konsertsettingen.

De svære «oh oh oh»-refrengene når imidlertid sitt fulle potensial her.

«Night Of The Hunter» og «Search And Destroy» er begge ganske effektive, og «Kings And Queens» - med bandets aller beste «oh oh oh»-refreng, melkes for alt den er verdt. Leto danser med en elektrisk gitar han bare unntaksvis benytter til å lage lyd. I «Ends Of All Days» prediker han at «faith» er alt vi trenger, selv i møte med en «maniac messiah».

Han ber oss om å løfte mobiltelefonene våre. «That's beautiful», sier han. «I love you». «City Of Angels» spiller U2-kortet, spesifikt «With Or Without You».

Den akustiske avdelingen, med Jared helt ute på scenetungen, blir langtekkelig. Han spiller surt på gitaren i «Hurricane» - han er i sannhet ingen trubadur - og bruker alt for lang tid på å lage en «Instragram-video» med et sjarmerende norsk kjærestepar han drar opp på scenen.

Han får salen til å skrike «Norge» for kameraet, og det blir raskt for mye av det gode. Det er forskjell på å pleie publikum og å oppføre seg som en klovn i et barneselskap. En sjarmerende klønete versjon av Rihannas «Stay», fremført sammen med resten av bandet, redder stumpene.

I «Closer To The Edge» slår han på den selvnytende showbizsjarmen igjen, nå ikledd sølvlaméjakke, og går inn på oppløpssiden. Konfettikanonene spraker igjen, og schlockballaden «Bright Lights» er første ekstranummer.

I avsluttende «Up In The Air» vil ha han oss til å huke oss helt ned på gulvet, for så å hoppe - jepp - «up in the air». På dette tidspunktet har han invitert et femtitalls folk opp på scenen, og plassert dem som et tensingkor bak seg.

Leto og bandet hans liker å gi inntrykk av at de snakker om vektige, viktige saker. Tekstene hans er fulle av hul eksistensiell angst, konspirasjonsteoriparanoia, «oss mot dem»-retorikk og generell fremmedgjorthet. Det vi ser, er imidlertid glanset, glammete amerikansk showbiz, fullstendig og komplett etter oppskriftsboken. Det gir en ganske merkelig effekt, litt som å treffe Julian Assange på Disneyland.

Men han har som sagt utstråling. Om én uke kan han bli tildelt Oscar-statuetten for beste mannlige birolle, for innsatsen som AIDS-syk «transperson» i «Dallas Buyers Club». Utvilsomt fortjent, og garantert det han vil bli husket for (i tillegg til rollen hans som mystisk hjerteknuser i 1990-tallserien «My So-Called Life»).

Thirty Seconds To Mars er en hobby, et eksperiment i autoritær kitsch. Men han har lært seg faget, og virker til å ha det gøy. Det hadde publikum også, især de mest ekstreme skrikhalsjentene helt foran.