Vi snakker «RoboCop», opprinnelig en knallhard, dystopisk og anarkistisk voldsfabel fra 1987, signert villmannen Paul Verhoeven. Dagens «RoboCop» er laget av brasilianske José Padilha, mannen bak «Tropa de elite»-filmene, nå i Hollywood-pakning.
Det går forbausende bra for brasilianeren. Ettersom den opprinnelige filmen er 26 år gammel, skal vi ikke fordype oss for mye i sammenlikningen. Bortsett fra dette: Originalen er en «ekte» sci-fi; et fritt blikk inn i en mulig fremtid. Dagens film er mye mer en samtidskommentar.
For øvrig handler det om det samme: RoboCop er halvt menneske, halvt robot, i politiets tjeneste. Supereffektiv, selvfølgelig. Men filmens moralske dilemma og handlingens omdreiningspunkt er spørsmålet: Hvor mye maskin; hvor mye menneske?
«RoboCop»-ideen har hatt talløse avskallinger i populærkulturen. Det fine - og kanskje overraskende - med denne re-maken, er hvor godt den er laget: Intelligent, kompetent og reflektert. Og helt klart dynamisk nok i de rene action-sekvensene.
Vi lever i en tid da den mekaniserte krigføring er blitt hyperaktuell. En hovedutfordring blir da selvfølgelig hvor mye menneskelighet som kan overleve i «det godes tjeneste»: kan et samfunn som forsvarer seg mot sine fiender med mekanikk, overhode bevare sin humanitet?
Akkurat dette poenget blir sterkt understreket av Samuel L. Jackson, som virkelig er i storform som ekstremt høyreorientert talkshow-vert. Svenske Joel Kinnaman passer glimrende i hovedrollen, med sin blanding av staut handlekraft og mannlig sårbarhet.
Gary Oldman lager et nyansert professor-portrett som cyborgens konstruktør og Michael Keaton rett og slett god som våpenkapitalisten.
En smule sideblikk på den globale handels- og produksjons-balanse får vi dessuten, også.
Joda, dette er tenksom og effektiv actionunderholdning av glimrende kvalitet.
JON SELÅS